LongRun med streif av høst

Med løfterike værmeldinger bare dager før Long-Run var det med en viss skuffelse vi konstaterte at meldingene ikke holdt helt frem. Onsdagen kom det nemlig kontramelding: Store nedbørsmengder både lørdag og søndag. Vel, været har sjelden stoppet oss før, så her var det bare å følge oppsatt program. Fredagen opprant dessuten både tørr og mild med gode muligheter for en flott tur til bestemmelsesstedet.

To av de påmeldte måtte dessverre droppe turen på grunn av andre gjøremål, og da var det desto mer gledelig at Jan og Randi meldte seg på selv om de ikke kunne avse mer tid enn en overnatting. Dermed var vi syv stykker som skulle avgårde.
Magne hadde valgt en fin rute for turens første etappe: Ferge fra Hatvik til Venjaneset, videre til Gjermundshamn og ferge til Årsnes, så over til Matre hvor det ble nok en ferge, over til Skånevik og litt matinnkjøp før det siste kvarterets kjøring frem til Skjersvik på Børkjenes. Det var imidlertid ikke særlig slingringsmonn for uforutsette hendinger underveis, for den valgte fergen fra Matre var kveldens siste.

Stort sett alltid god stemning på fergen.
I hvert fall når du kjører tohjuling.

Undertegnede hadde lagt inn en ekstra margin på kjøringen fra Minde til Hatvik, men allerede tidlig på Sjølinjen skjønte jeg at dette skulle holde hardt. Bilkøen stod i stampe oppover, så alternativet Nesttun og Osveien ble kjapt valgt bort. Nesten over Fanafjellet innså jeg at dette ikke holdt. Fergen med de seks øvrige TiV-deltakerne ville gå uten meg. Da var det greit med telefon koblet opp mot GPS og hjelm. Kjapt kunne jeg bla frem Magne sitt telefonnummer og gi ham beskjed. Særlig fordi det var jeg som satt med opplysningene om overnattingsstedet, navn og nummer til vertinnen etc. Nå hadde jeg to valg. Enten over Husnes til Utåker og ferge til Skånevik, eller via Odda, Etne og til Børkjenes. Jeg lå nå en time etter de øvrige, så Oddaruten ble valgt og med et lite håp om å kjøre inn noe av den tapte tiden.
På Årsnes ble de øvrige seks møtt av Olav som slo følge over til Matre, ettersom han har tilhold i Dimmelsvik ved Rosendal og dette følgelig er hans hjemtrakter. Kjøreturen over til Matre var etter sigende en spektakulær og morsom etappe. Jeg fikk ikke opplevd den denne gang, men vil likevel påstå at jeg hadde en aldeles herlig tur. Til tross for at jeg har kjørt strekningen Venjaneset-Odda ganske mange ganger etter hvert så kjeder jeg meg aldri underveis. Til det er synsinntrykkene underveis alt for sterke, og i særdeleshet på en slik nydelig kveld og med usedvanlig lite trafikk. Et par kilometer forbi Låtefossen, i retning Haukeli, brøt jeg av på fylkesvei 134 mot Haugesund. Dette er virkelig et fint veistykke. Riktignok med verken krappe svinger eller krevende kurver, men rett og slett en god og bred vei, med slake svinger gjennom fint landskap. Dette ga rom for det noen liker å kalle inspirert kjøring. Et skår i gleden er selvsagt de mange og til dels lange tunellene. Særlig fordi så godt som samtlige er merket med lysende skilt som sier «veiarbeid pågår» og følgelig 50-sone mens det ikke engang er spor etter verken anleggsmaskiner eller tegn til arbeid i tunellene. Det er vel også heller sjelden at slikt arbeid pågår en fredagskveld eller i helgen for den del. Denne praksisen øker vel ikke akkurat respekten for skiltregler heller.

Fullstendig dominans på tunet.

Mens GPS'en verken fant fergeleiene Gjermundshamn eller Årsnes, hadde den ikke problemer med å finne Børkjenes. Egentlig litt underlig og overraskende, men selvfølgelig greit med kjøreanvisning til et lite og ukjent sted. To minutter over åtte svingte jeg så opp på tunet til hyggelige Bente som leier ut det gamle og flott restaurerte gårdshuset i Skjersvik på Børkjenes. Smilende og blid ønsket hun velkommen. Jeg hadde knapt fått av meg hjelmen før jeg hørte velkjent motorlyd bak meg, og der kom hele gjengen brummende opp bakken. Timing! Det var med en viss spenning Marthon's nyervervelse ble tatt i øyensyn. Bare dager før avreise hadde nemlig Marthon endelig fått levert sin splitter nye Rocket III. En til de grader potent og kompromissløs monstermaskin. Råstilig sykkel, og litt godt å ha en Rocket tilbake i gjengen.
Bente viste oss rundt i huset, og det falt umiddelbart i smak hos samtlige. Koselig, sjarmerende og som skreddersydd for vårt formål. Stuen ble inntatt og ganske kjapt kom det peanøtter og gylden, skummende drikke på bordet.

Nettopp ankommet Skjersvik, men Jan og Magne har allerede
inntatt godstolene og funnet frem de viktigste remediene.

Janet knuste til med ekte, hjemmelaget LongRun-kake.

Latterfylt og kryssende samtaler var i gang umiddelbart. Kort sagt høy stemning og godt samvære. Etterhvert var det tid for et kveldsmåltid, og med litt assistanse stelte Magne i stand. Vi manglet kanskje litt tilbehør og det hadde muligens gått litt kjapt unna med riskokingen, men Magne hadde skaffet til veie førsteklasses karbonadekaker og nydelige gårdspølser. Det ble derfor et velsmakende måltid på de sultne sjelene. Det var da vi skulle innta kaffen at Janet nærmest overgikk seg selv. Som ut av intet kom hun plutselig glidende inn med en overdådig sjokoladekake. En ekte hjemmelaget LongRun-kake med Triumphlogo og Union Jack flagget. En riktig lekkerbisken for alle kakemomser. Det er nettopp slike initiativ som spisser en allerede topp kveld.
 Neste morgen våknet vi til regnbyger som siden gikk over til yr, så vi drøyde litt og diskuterte alternative kjøreruter. Noen hadde vært forutseende nok til å bringe med seg egen frokost, men ikke alle. Det ble derfor en ganske så spartansk frokost for enkelte. En omtrentlig tur-rute ble lagt opp og vi dro avgårde ved halv tolvtiden. Etterhvert var været blitt ganske akseptabelt med kun lette regnbyger. Enkelte, korte strekninger opplevde vi også tørr veibane.

Marthon fikk pris for lengst kjørt distanse på 1 dag: 1450 km.
Han slo sin gamle rekord med god margin
da han kjørte hjem fra Tridays.

Likevel var det såpass vått at det ikke inspirerte til særlig offensiv kjøring med kraftige nedbrekk i svingene. Som så ofte når man ligger midt i rekken av sykler, så er det ikke så lett å gjengi den nøyaktige kjøreruten, men man får desto bedre anledning til å nyte omgivelsene. For også her er det massevis av flott natur, grønne enger og velstelte gårdsbruk, hytter og hus. Etter noen mil tok vi avskjed med Jan or Randi som hadde søndagen fullt belagt, men som likevel hadde valgt å tilbringe halve oppholdet med oss. Sprekt gjort! Den siste halvtimen økte regnet på og sulten begynte å bli påtrengende for flere. Så da vi via Ølve igjen nærmet oss Etne, var det bare å begynne å kikke seg rundt etter en cafe.

Denne landlige idyllen møtte oss da vi åpnet
terrassedøren lørdag morgen.

Vi passerte to tomme og mørklagte bespisningssteder i Etne sentrum, men like etter fikk vi øye på et koselig conditori med matbutikk vegg i vegg. Valget var enkelt og kjærkomment. Vi benket oss rundt et bord og bestilte fristende baquetter, berlinerboller, wienerbrød og andre godsaker som raskt ble ekspedert av den blide damen bak disken. Alltid hyggelig med mennesker som yter upåklagelig service til tross for at de er travelt opptatt og til og med til svært sympatiske priser.

Morten på sin flotte, røde Explorer.

Klar for tur.

Liten Pit-stop underveis.

Vi hadde god tid og velværet seg inn over oss mens vi benyttet oss av gratis påfyll av kaffe. Deretter var det bare å handle inn de siste varene til kveldens måltid før vi tok fatt på det knappe kvarterets kjøring tilbake til gårdshuset vårt i Skjersvik. kvelden ble forberedt ved at Magne fikk anbragt lammesteken i ovnen og de fløtegratinerte potetene ble gjort klar. Steketermometer ble lånt av vertinnen, og dermed var det bare å slappe av. Fire timer senere var bordet dekket, grønnsakene dampet, stearinlysene tent, øl og vin satt frem og de fløtegratinerte potetene hadde fått akkurat den riktige kuløren. Fire timer på lav varme i steikeovnen viste seg å være helt perfekt for den store steiken. Et utsøkt måltid. Folk forsynte seg godt, men likevel var det rikelig. For andre gang denne dagen var det bare å la velværet regjere mens småpraten gikk og de gode historiene ble servert.
Neste morgen var frokosten adskillig mer rikholdig enn den forutgående. Speilegg og bacon ble stekt i rikelige mengder og kaffen gikk unna mens man betraktet regnet som strømmet ned utenfor vinduene. Avreisetid ble satt til halv tolv og den ble holdt, mye takket være at utvasking ble overlatt til utleier som for en helt grei pris utfører dette.

Marthon forsynte seg grovt av steiken på lørdagens
middag. Likevel var det rikelig til alle.

Hjemturen ble lagt over Husnes, Rosendal og til Hatvik. Til tross for en ganske så våt start på dagen, så falt det knapt en dråpe nedbør på hele denne strekningen. Først midtfjords mellom Venjaneset og Hatvik kom det ventede regnet  igjen.

Står godt til hverandre disse to her.

Velstelt stue og med et knippe Triumph'er på
tunet. Stort bedre blir det ikke.

Rent kjøremessig var det nok nedoverturen på fredagen som var høydepunktet på dette årets LongRun. Når så værgudene ikke spilte helt på lag med oss på lørdagen, så ga det seg selvsagt et utslag på kjøregleden på den turen, men slikt må vi ta med. Rent sosialt var denne turen i hvert fall førsteklasses på alle måter. Takk til alle som var med å bidro til å gjøre dette til nok et vellykket TiV-arrangement!