Nytt lodd - nye muligheter

Ikke direkte plagsomt med innkjøring i slike omgivelser. Mariestad ved Vänern

Etter at min kjære Sprint så ulykksalig ble stjålet fra hotell parkeringen i Liberec i Tsjekkia har det kvernet mange tanker rundt i hodet mitt. Jeg har kanskje sett rolig ut utenpå, men jeg skal love dere at på innsiden har det vært et sant kaos siden morgentimene den skjebnesvangre torsdagen i Tsjekkia.



Det gikk ikke lang tid før jeg innså at i realiteten var sjansene bittesmå for å finne igjen sykkelen. Selv om politiet kom på plassen på brøkdelen av den tiden jeg hadde forventet og oppførte seg eksemplarisk, har nok slike saker ikke noe større prioritet enn de har her hjemme. Det eneste lille halmstrå var at det var kjenninger av politiet man kunne se på overvåkningsvideoen.

Tankene om en ny sykkel begynte derfor allerede i drosjen på vei til flyplassen. Tidligere når jeg har testet andre sykler har det alltid vært godt å komme tilbake til min egen Sprint så dette kom ikke til å bli ett enkelt valg. Jeg bestemte meg fort for at jeg ikke ville ha en ny 955 Sprint, til det lå det for mye personlighet i akkurat min Sprint. Etter 100 000 km sammen og en masse tilpasninger og forbedringer for å få den akkurat slik jeg ønsket, var den begynt å bli så unik og uerstattelig for meg som jeg ville ha den. En sykkel jeg faktisk var veldig stolt av å kjøre og å eie. En kopi ville bli helt feil.

Sprinten på en tidelig tur i vår.

Siden jeg kjører relativt mye hvert år, bestemte jeg meg også tidelig for at jeg ville ha en sykkel med lav km. En Sprint 1050 ville kanskje vært ett naturlig steg nå og jeg må si at det fristet med en enda kvikkere Sprint. Her i Norge var imidlertid utvalget dårlig, men i England var det mange og jeg hadde blinket med ut en rød og fin med svært lav km. Ikke ville det kostet allverden å få den hjem heller. Men, med fire motorsykkelsertifikat i familien, hadde det jo vært kjekt med en sykkel som alle kan bruke. Resten av familien synes Sprinten blir for stor og tung og vil ikke prøve den. Tiger 800 ble derfor trukket med i vurderingene. Etter en lang samtale med Jon og prøvetur med Dag sin XC bikket det tilslutt over til at Tiger 800 kunne være det beste alternativet denne gangen.

Som vanlig når en først har bestemt seg, ønsker en at ting skjer fort. En telefon til Geir hos Classic med spørsmål om hvor lang tid han trenger for å ha klar en Tiger. Gi meg en dag, sier han, så er den klar. Det var det jeg trengte å høre og avtalen var i boks.

Nå gjelder det å se fremover - mot nye eventyrlige turer og opplevelser

Søndag satte jeg meg på Tigeren til Helge, som likevel skulle bort på service, og dro østover. I nydelig vær gikk turen gjennom Fusa og til Odda og deretter over Haukeli. Siden det er viktig å kose seg når en er på mc-tur ble korteste vei valgt bort til fordel for flotte mc-veier på rv. 38 via Dalen og Drangedal. Tiden går fort når en har det kjekt og valget stod mellom å kjøre over de herlige veiene over Siljan og motorveien fra Porsgrunn og inn. Dessverre ble det siste alternativet valgt, noe som resulterte i nesten stillestående køkjøring. 110 km/t på motorveiene du liksom!

Mandags morgen var første møte med Tiger'n og det så bra ut. Ikke så iøyenfallende og sprudlende som Sprinten, men helt klart en som ville være med på tur. Klokken 1030 var vi pakket og klar for en tur rundt Vänern. Turen var nøye planlagt for her skulle det kjøres småveier i både Norge og Sverige. En ting kan jeg røpe med en gang. Etter å ha kjørt i 10 land i sommer er jeg blitt veldig glad i de norske veiene, og det inntrykket ble ikke mindre etter denne turen. For selv om jeg hadde Googlet og forberedt meg godt, i hvert fall etter egen oppfatning, for å finne små mc-vennlige veier i Sverige, bommet jeg litt. For i Sverige, har jeg nå lært, er også det som på kartet ser ut som små fine bygde veier, breie rette strekk som stort sett går gjennom en tett granskog. Heldigvis var det noen riktig så gode strekninger på turen også der jeg fikk anledning til å danse med Tigeren.

Läckö slott fra 1298 et flott syn og nok ett eksempel på kirkens økonomiske
posisjon på den tiden

Når vi ser bort fra at de "dårlige" veiene i Sverige er litt for gode, ble det en kjempefin tur. I stort sett fint og varmt vær koste jeg meg hele veien. Overnattingen i Mariestad, der jeg spiste middag i havnen og betraktet livet ved Vänern var flott. Det samme var sightseeing's turen til Läckö slott i Lindingø kommue som jeg bevilget meg. Og Tigeren, jo den var flott den også. Gikk som en kule og var utrolig leken og villig i svingene. Akkurat sånn som eg hadde håpet på.

30 timer og 958 km etter at vi forlot Classic, var vi igjen tilbake og klar for førstegangs service. Ny olje, justering av spjell og litt justeringer her og der, så var vi igjen klar for nye eventyr. Denne gangen i Norge. Som nevnt tidligere, liker jeg godt de norske veiene. Det eneste problemet er at det er altfor mye trafikk der. Ett skikkelig motorveinett som alle bilene kunne kjørt på, slik at vi fikk dagens veier for oss selv, hadde ikke vært så dumt.

Denne steinhvelvsbroen fra 1896 bygd uten bruk av betong var imponerende.

Men, siden vi må forholde oss til virkeligheten må vi gjøre noen valg. Like nord for Kongsberg gjorde jeg mitt og tok inn på rv 37 mot Rjukan. I stedet for å kjøre helt til Rjukan kjørte jeg mot Austbygd og så over Immingsfjellet og kom ut igjen på rv 40 i  Uvdal. Dette var en fantastisk mc-tur på herlige svingete veier. Det gikk opp og ned og frem og tilbake. Veidekket var for det meste helt greit og jeg koste meg i hvert fall hele veien. En omvei som virkelig kan anbefales. Et lite tips i så måte er å ta med seg litt "lunsj-mat" og stoppe og nyte naturen på en av de mange plassene man kan stoppe underveis.

I syv tiden var jeg hjemme etter fire strålende dager og 2000 km med Tiger kjøring. En herlig tur og jeg tror helt sikkert at jeg og Tigeren kommer til å bli gode venner fremover. Gliset ble i hvert fall bare bredere og bredere.........