Mc-tur og konfirmasjon



De tre turdeltakerne har alle fått seg nye potter i år.
Det ble lansert en teori om at det påvirker kjøringen.

At konfirmasjonssøndag skulle utelate majoriteten av «hardcore»gjengen på søndagens ekstraoppsatte tur, kom lit overraskende. Dermed var vi bare tre som stilte, uten at det egentlig la noen demper på turen.

Også tidligere har vi hatt kulturinnslag på våre fellesturer. Det kommer vel egentlig an på hvordan begrepet defineres. Man skal ikke kjøre langt fra sentrum og ut på distriktets småveier før man er omgitt av vakkert kulturlandskap. Det gjelder nærmest uansett hvilken kurs man velger, men kanskje i særlig grad når det gjelder Osterøy.

Bjørn og Henning foran landets eldste trekirke.

Litt før klokken 12 dro vi fra Nesttun, via Hardangerveien, Grimesvingene, Brattlandlandsvegen og Langedalen. Videre gjennom Indre Arna og rundt Garnes til Osterøybrua. Etter noen mil på kronglete småveier, er det på osterøysiden noen fine, rette strekk hvor man kan gi på litt. Derfra svingte vi av mot Lonevåg, før vi igjen la oss inn på smale bygdeveier. Tilfeldigvis har vi alle tre montert nye potter på syklene våre i år. Litt raffere utseende, og litt mer lyd, kan man vel si. Muligens derfor den unge kvinnen holdt seg for ørene da hun så, eller snarere hørte oss, nedi bakken. Ikke umulig at vi også ga litt ekstra gass i det vi passerte. Er jo en kjent sak at man er omtrent nitten år i det man setter seg på sadelen.
Værvarselet holdt ellers stikk, rundt ni grader og kun noen spredte dråper med regn. Vi kunne altså kose oss på tørre og nesten folketomme veier. Gjennom idylliske skogsholt, langs mosegrodde steingarder avbrutt av en og annen vindskeiv tregrind, suste vi forbi det ene småbruket etter det andre. Ett av dem var dagens mål. Nærmere bestemt i den knøttlille bygden Hamre. Men først skulle vi besøke Hamre kirke. Det hadde seg nemlig slik at da jeg viste kjøreruten og nevnte at rasten ville bli lagt dit, kunne Henning fortelle at han aldri hadde sett kirken, men at bestefaren var døpt der. Vel fremme og etter litt spankulering på kirkegården bet praktikeren Bjørn seg merke i en detalj. Mellom flere forseggjorte gravstøtter, var det flere svært enkle, støpt i sement. Noen av dem med marmor i midten. På en av dem var det tydelig at konen hadde vandret flere ti-år før mannen. Da kom det lakonisk fra Bjørn: «Kjerringen fikk marmor, gubben måtte nøye seg med sement i blandingsforhold 1 : 4» Tydeligvis nøysomme folk, ostringene. Og apropos konfirmasjon: Like før vi ankom, hadde det blitt avholdt en slik for en fullsatt kirke. Så dermed fikk også turdeltakerne føle et sus av ungdommers inntreden i voksenverdenen.

Ikke til å nekte for at man kjenner en viss ærbødighet i slike
omgivelser som formelig oser av historie.

På kirketrappen ble vi møtt av vikarierende kirketjener, som inviterte oss inn. En trivelig nordlending som kunne kirkens historie på rams, og mer enn gjerne delte litt av sin kunnskap. Hamre kirke er landets eldste trekirke, stavkirkene ikke medregnet, og bygd en gang på slutten av 15- eller begynnelsen av 16-hundretallet av laftet tømmer og utvendig kledning. Og det med en så finurlig og godt utført lafting at man blir full av beundring over håndverkernes dyktighet.
Knapt en kilometer fra kirken svingte vi av til et lite gårdsbruk. En barndomskamerat av meg har i lag med samboeren gjort deltidsbønder av seg, og begynte så smått med gårdsdrift i fjor sommer. På bruket holder de sau, i tillegg til tre islandshester. Lammingen har vært i gang en stund nå, og det sist ankomne var kun et døgn gammelt da vi kom på besøk. Man skal være en ganske så kald fisk om man ikke drar på smilebåndet og latteren når lammekrabatene hopper og spretter omkring. Full av nyfikenhet, livslyst og virketrang som de er.



Bjørn, gardbruker Olemann og den selvutnevnte friluftskokken

Etter en liten omvisning på gården var det tid for en liten rast. Primusen ble fyrt opp, provianten kom frem, og snart var en liten varmrett på bordet. Deretter en kakebit til kaffen. Henning hadde vært forutseende og kun brakt med seg sitt kjære caféracerkrus som bagasje. Vet hva det går i, den fyren.
Bonden «Olemann» og jeg har delt mange erfaringer i årenes løp. Motorsykkelturer og kappkjøring i ungdommen, og dykking, jakt- og friluftsliv helt frem til i dag. Fremdeles er Olemann en aktiv fyr, med mange jern i ilden. Etter matinntak mente han det var tid for bueskyting, og dro frem en staselig bue. Vi fikk prøve oss, alle mann, med vekslende hell. Dette dødbringende våpenet fra før-kristen tid krever en viss erfaring å betjene. Henning mente også han kunne fått dreisen på dette, om han bare hadde fått litt mer trening. Iført skinndress og svart balaklava var det heller ingen ting å utsette på habitten. Hadde det ikke vært for høyden kunne han kanskje, med litt velvilje, passert som væpneren til den berømte og forvirrede ridderen Don Quijote.

Henning trakterer buen under vaktsomt blikk.

Etter denne uventede seansen var det tid for oppbrudd, men ikke før Olemann hadde fått beskuet syklene. Høflig som han er, bedyret han at undertegnedes sykkel nok er fin, men at den giftiggrønne caféraceren tar kaken. Er vel ikke vanskelig å slutte seg til det, og godt å konstatere at småbrukeren til tross for mange års avholdenhet fra alt som heter mc, likevel har beholdt gangsynet i så måte. Litt lavmælt kunne han også betro oss at jo, han var nå inne på finn.no og kikket litt på tohjulinger i blant. Men så var denne traktoren da, og alt foret som skulle betales…

En Tiger ville jo passet ham helt utmerket etter min mening, slik som han bor. Burde kanskje sette ham i kontakt med Jon800, som også bor på et småbruk. Jon har jo alltid fremhevet Tigerens fortreffelighet. Etter prøvekjøring på lørdagens Road Show hadde jeg nå heller ikke hatt problemer med å anbefale ham en Scrambler.

Tid for oppbrudd og hjemtur.

Vi forlot det lille vestlandsbruket og la kursen hjemover, men valgte en annen trasé nå. En som førte oss forbi «Bullahuset». Det store huset i sveitserstil hvor Ole Bull blant andre tok i mot berømtheter som Bjørnson og Grieg. Vi tok oss bare tid til et raskt overblikk, før vi ga gass mot broen og fastlandet. Men også denne biten av «løypen» er morsom å kjøre, og vel verdt å få med seg.
Ved Midtun tok vi farvel med Bjørn, mens Henning og jeg la turen via Sædalen til sentrum : Der ble det tid til en trippel espresso på vår «stam-diner», helt etter oppsatt program. Det ble rundt tolv mil denne dagen, men opplevelsene og kjøregleden oversteg langt kjørelengden.
Takk for følget, begge to.

Ikke et dårlig trekløver dette.