Ett snev av lengsel mot vinter - på årets varmeste dag.....

Egentlig skulle dette vært helgen for båttur, men når halvparten av familiens medlemmer har blitt besøkshjem for årets influensa virus må det re-planlegging til.  Det betyr at årets varmeste dag på Vestlandet blir brukt til forefallende arbeid, i og utenfor garasjen.

Tre vintre under en presenning setter sine spor

En av de tingene en kan gjøre da, er å ta en første prøvetur med garasjens ferskeste beboer, en Norton Commando MKIII fra 1975. Det er vel drøye to uker siden den flyttet inn her etter å ha hatt ett litt trist liv de siste årene. Siste turen den hadde var 30. september 2010 og siden den gang har den levd ett uteligger liv i en bakgård i Bergen, kun dekket av en presenning.


Etter å ha skiftet olje og filter og foretatt en meget trengende gjennomgang av det elektriske anlegget, kom det igjen gnist på pluggene her i midten av forrige uke. I går kveld, med fersk bensin på tanken,  var det på tide å prøve å få start. Etter noen utrente tråkk, brommet det plutselig i garasjen igjen. Det var liv. To og ett halvt år med stillhet var brutt. I dag var det klart for den aller første prøveturen.

Jeg har hatt Commando før og har derfor noen referanser i bagasjen. Faktisk, var Commando den aller første tunge motorsykkelen jeg hadde, innkjøpt som 17 åring. Sammen hadde vi noe utrolig spennende år og jeg tror vi tilbrakte mellom 50 og 60 tusen kilometer i lag. Da den ble solgt, en regnfull dag i 1983, var det en trist dag og det er faktisk den eneste motorsykkelen jeg har angret skikkelig på at jeg solgte.

Slik så Norton'en min ut da den ble solgt i 1983

Det er derfor med litt blandede følelser jeg starer opp for å ta den aller første prøveturen. Vil tredve år gamle minner om hvor fantastisk det var å kjøre Commando, bli gruset en gang for alle eller vil de gode minnene bli bekreftet.

Forbedringspotensialet er stort.

Det begynner i hvert fall ikke bra. Allerede før jeg kommer ut på hovedveien møter jeg en bil og jeg bremser. Eller skal jeg heller si streker. Sykkelens Norton - Lockhead bremser er ikke akkurat skarpe. Men, det er ikke problemet. Problemet er en voldsom vingling i sykkelen. Ute på veien kjennes det ikke bedre ut og jeg må innrømme at jeg blir litt skuffet. Men, så kommer jeg på det. Jeg har jo ikke husket å fylle luft og når jeg ser på framhjulet er det jo åpenbart - der ligger problemet. Tilbake til garasjen og inn med ny luft i dekkene og ut på ny prøve tur.

Nå virket alt så mye bedre og jeg tar en tur innover mot Os og drister meg faktisk ut på E39 også. Nå kjenner jeg den gode Norton følelsen komme tilbake. Det herlige draget fra motoren og den minst like herlige lyden. Dette er en ekte motorsykkel. Da får det bare være at vibrasjonene er litt kraftigere enn det minnet fortalte meg, Det går sikkert an å gjøre noen med det også. Kun ørene hindrer i hver fall gliset å gå helt rundt.

Ny restaurert i 1979

Tre vintre under en presenning har satt sine spor og det er veldig mye å ta fatt i før dette blir en fin og pålitelig motorsykkel igjen. Spørsmålet er hvor man skal starte og hvordan man vil at den skal se ut. Mulighetene er mange, men helt original er det neppe aktuelt å gjøre den. Til det finnes det for mange spennende alternativ, dog uten at den mister sin identitet som Commando.

På årets varmeste dag blir det også en tredje tur, denne gangen til Er-An hvor jeg først møter Martin. Han har fartet rundt hele dagen, men har nå, i all sinn ungdommelighet, det travelt med å treffe gutta i byen og fyker videre. Det er jo tross alt lørdagskveld. Litt senere dukker Ole opp og vi ble sittende å prate ute på terrassen på kroen til klokken hadde passert midnatt. Det var med andre ord blitt mørkt når jeg skulle hjem i igjen. Så i gult skimmer fra Mørkeste fyrste, Lucas, blir det klart at oppgradering av det elektriske anlegget nok må bli en prioritert oppgave i dette prosjektet.

Når det omsider blir vinter...............

Mars 1979