På tur til "Vei uten navn"

At dette er en "vei uten navn" er til å forstå

Med hånden på hjertet tror jeg at jeg kan si at jeg har kjørt de fleste veier i en omkrets på i hvert fall 10 mil fra hjemmet mitt. Det er derfor kanskje ikke så rart at jeg etterhvert har begynt å se utenfor veien når jeg ser etter nye turer som skal kjøres en ledig ettermiddag.

Bratt og vilt er ett stikkord

At overgangen fra Sprint til Tiger har gjort det enklere å ta seg frem "over stokk og stein" skal heller ikke underslås. Men, når det er sagt, er jeg elendig på grus og jeg kjører fortsatt på samme type asfalt dekk som jeg gjorde med Sprinten.

Dagens tur har jeg hatt lyst til å gjøre i lengre tid, faktisk siden i fjor høst. Men siden vinteren aldri ble slutt og snøen ble liggende helt fram til ferien har det ikke blitt anledning tidligere. I dag var det imidlertid en sjanse som jeg simpelthen ikke kunne la gå fra meg.

Litt tidlig fra jobb og stø kurs mot Norheimsund. Vel nede fra Tokajelet og akkurat begynt på den lange flaten mot Steindalsfossen satte jeg på blinklyset og tok av til høyre. Turen var klar til å begynne. Etter å ha studert en kraftig inn zoomet utgave av Google Maps hadde jeg sett at det kunne se ut som det gikk en vei fra Neteland og opp på fjellet. Sannsynligvis til noen gamle støler.

Bare strømledningene viser at det har vært folk her før

Det var mange veier i området og jeg hadde ikke plottet noen rute på forhånd så det ble litt prøv å feil før jeg omsider var på rett kurs. Med "Vei uten navn" som navigasjons mål på TomTom'en bar det avgårde. Oppover og oppover. Veidekket var stort sett brukbart, i begynnelsen. Etter noen særdeles bratte bakker med tilhørende trange hårnåler kunne jeg etterhvert løsne grepet litt fra styret.

Ikke engang TomTom vet hvor veien er nå

Jeg var nå kommet godt over 400 meter opp og TomTom'en hadde nå sluttet å vise vei. I øret tøt navigasjonsdama om "snu når det er mulig" , men jeg fortsatte ett stykke til. Selv om TomTom hadde gitt opp var det fortsatt flere "veier" å velge mellom. Jeg prøvde ett par av dem og kom meg opp til omtrent 440 moh uten at jeg klarte å finne de aller øverste stølene.

Siden jeg var alene og en velt eller punktering kan ble vel komplisert her ute i ødemarka lot jeg noen "veier" stå uprøvd denne gangen og fant en fin plass og nøt niste og te i den fine høstsolen.

Det er på slike dager en lader batteriet.

Også nedturen gikk uten problemer, heldigvis!

Jeg var litt nervøs for returen, men den gikk helt problemfritt og nå er det bare å begynne å google etter nye mål. At det er nydelig oppe i fjellheimen nå er det i hvert fall ingen tvil om.