LONDON, dag to, tre og fire

Våre to guider, brødrene James og Sam Crosby, ankom standsmessig
på sine Triumph veteransykler. Til stor glede for de fremmøtte.

Også fredag, dag to av Londonsoppholdet, var det lagt opp til et nokså tettpakket program. Vi hadde fått til en omvisning på London Motorcycle Museum kun for oss i gruppen da stedet ellers er stengt på fredager.Sjåføren på den innleide bussen hadde beregnet særdeles god tid på distansen. Noe som resulterte i at vi ankom en drøy halvtime tidligere enn avtalt.

Men det lot ikke til at det gjorde så mye, for folk ble stående i grupper utenfor bygningen og praten gikk. Da det nærmet seg avtalt tid, klokken halv tolv, hørte vi lyder som de fleste dro kjensel på. Sekunder senere svingte det inn to tilårskomne Triumph-sykler fra Meriden-epoken. Noe som passet ganske så bra siden vi dagen før hadde vært ute på Hinckleyfabrikken og sett hvordan ting foregår nå for tiden. Det var våre to guider, brødrene James og Sam Crosby, som gjorde denne stilfulle entreen og som dermed bekreftet at museet lever opp til målet om å være aktivt og levende. Brede glis viste tydelig at dette var et populært innslag blant forsamlingen, som ble stående igjen og betrakte veteranene da brødrene forsvant inn i den gamle stallbygningen. Joda, på bakken under motorene var det tydelige spor av de nærmest obligatoriske drypp av motorolje. Fra en av syklene rant det også litt bensin da bensinkranen stod åpen. En av de skuelystne fikk kjapt stengt den. Deretter var det bare å følge etter guidene våre inn i resepsjonen hvor det ble betalt 8 pund pr hode. Noe som må kunne sies å være ganske rimelig for å få to mann til å stille på fritiden sin. 

Einar betrakter med velbehag de finurligste tekniske løsninger.

Einar, som for øvrig har vært her før, var ikke kommet langt inn i første utstillingshall før han måtte stoppe opp, og flere med ham. Med sin lidenskap for det meste av motoriserte kjøretøy, både nytt og gammelt, og sin mekanikerbakgrunn var det klart at dette vakte interesse.   I dette følget er det forresten mange med betydelig kunnskap om feltet. Både Jon og Jens var her for første gang, og begge hadde mangt å kommentere. Med sin innsikt og erfaring, men også imponerende kunnskap om britisk mc-historie er det en sann fryd å følge Jon mens han på sitt lune og humoristiske vis serverer det ene gullkorn etter det andre. Selv må jeg erkjenne at jeg nok kan trives godt og bruke lang tid i mc-butikker, men det er under omgivelser som dette med beskuelse av alle slags mc-rarieter og med lukten av olje, jern og velbrukt lær at jeg får den gode, varme følelsen i magen.

Tilbehør som dette er med på å gi den
gode stemningen i museet.

En skikkelig godsak denne her...

Og også følelsen av en viss ærefrykt for disse pionerene som satte liv og helse på spill for å teste ut egne og andres ville ideer og visjoner. Både på testbanen, på landeveien og ikke minst i løp som Isle of Man TT. Museet har også mange referanser til dette tradisjonsrike og legendariske løpet. I en så omfattende samling som dette er det vanskelig å trekke fram enkelte favoritter, for det er så utrolig mye flott og interessant å finne. Merker som Brough Superior er kanskje glemt av mange i dag,  men ble en gang lansert som motorsyklenes Rolls Royce. Fordi den var nettopp, superior… men her finnes en drøss av andre merker som Excelsior, det langt mer kjente Vincent og for ikke å glemme Sunbeam. 

Nortonsykler med wankelmotor, eller rotasjonsmotor, er det også flere eksemplarer av. Vi i baktroppen hadde  litt vanskelig for å rive oss løs fra alt dette. Men størsteparten av gruppen var nå mer enn klar for den øvre bygningen som utelukkende er viet til Triumph-motorsykler, og forsvant opp der.

Norton Commander, med wankelmotor, ble brukt av både
politiet og helsevesenet.  Denne utrykningssykkelen ble brukt
av mc-paramedic's og var utstyrt med hjertestarter, oksygenflaske
og masse annet livreddende førstehjelpsutstyr.

 James la merke til denne lille gjengen som sakket akterut, og i det vi skulle forlate den nedre stallen viste han oss inn i et tilstøtende bygg. Dette var nytt også for oss som hadde vært på museet tidligere. Godsakene som skal fikses opp eller ennå ikke har fått plass i utstillingen blir plassert her inne. Noe av det første som møtte oss der var et unikt og sjeldent eksemplar av en 56 år gammel vannscooter. Her var det bare å få fatt i Jens som er følgets selvskrevne vannscooter-ekspert. Som forventet var han oppglødd i det han fikk øye på det uventede synet. Med typisk kjennermine gikk han rundt og betraktet farkosten før han utbrøt: "Amerikanerne skryter av at de lanserte verdens første vannscooter i 1973, men her kom altså engelskmennene med en allerede i 1958. Jøss!" Vi kan føye til at den ble produsert av mc-produsenten Vincent, men kun i ganske få eksemplarer. En av de andre godbitene der inne var en firesylindret 1200 kubikks Triumph Trophy fra tidlig på 1990-tallet og solgt av Jack Lilley den gang de holdt til  i Shepperton.

Sunbeam, en estetisk nytelse.

Selv om mange av de tekniske mc-løsningene fra tidlig i
forrige århundre har fulgt oss helt opp til våre dager,
så har det vært en viss utvikling av bremsene.

En filmsnutt fra "the good, old days" har fenget følgets oppmerksomhet,
bortsett fra Jens da, som heller tar en akuttbehandling for lavt
blodsukker mens han studerer mc-brosjyrer.

Crosbybrødrene må vel kunne
betegnes som ekte rockere.

Vannscooteren Amanda fra 1958 og produsert av the Vincent
Motorcycle Company er definitivt et sjeldent skue.

4-sylindret Trophy, 1200 ccm. Fra Jack
Lilley Ltd, Shepperton.

Omsider ble vi samlet igjen, oppe i det aller helligste, i den gamle stallen som er omgjort til rene skattekammeret og har fått den velklingende betegnelsen: "The home of Triumph Meriden." Her oppe er de alle samlet. Både klassikerne og de mer aparte modellene som bare ble produsert i få eksemplarer. Den siste Triumph som forlot Meridenfabrikken finnes også her,  og stil-ikonet
x-75 Hurricane samt en eksakt replica av racingsykkelen "slippery Sam." Dessuten utsøkte prototyper og andre modeller som ble levert etter spesifikke krav til både hæren og politiet, pluss masse, masse mer. 

Jack Lilley's showroom holdt til
i Shepperton frem til 2003.

Magne begynte etter hvert å bli litt småfrustrert, for han hadde sett for seg at vi skulle få en guidet omvisning i dette gledeshuset. Strengt tatt hadde jeg vel oppfattet det slik selv også, da jeg bestilte omvisningen måneder i forveien.  Guidene var vennlige nok, men de tok ikke ordet uoppfordret. I stedet ble det: "If you've got any questions, just ask." Den yngste av brødrene, Sam, hadde tidligere imponert oss med sin detaljkunnskap, men nå var han litt taus av seg. Det var da James rettet opp inntrykket. På typisk britisk vis begynte han å fortelle en rekke morsomme og interessante historier.
Både fra styrerommet i Triumphfabrikken, uttalelser og krav fra hæren, sitater fra politiet, uventet utvikling og plutselige kuvendinger. Alt fortalt på en levende og lettfattelig måte. Mannen viste seg rett og slett å være en glimrende storyteller. Men alt har en ende, og nå begynte en del av folket å bli både utålmodige, sultne og tørste. Noen ville også handle litt, og mens taxiene ventet utenfor, ble de siste febrilske innkjøpene av pins, buttons, tøymerker, krus og T-skjorter gjort unna i den lille museumsbutikken.

I den gamle, men nå restaurerte stallbygningen har Triumph
Meriden-klassikerne fått et trygt og godt hjem. FOTO: Silje.

 Nå var det strake kursen mot Ace Cafe. Vi ankom puljevis og fylte raskt opp tre langbord. Til og være en cafe er menyen ganske rikholdig og det er også et brukbart utvalg av ølsorter. Dessuten er det en suvenirsjappe med en del artige effekter midt inne i lokalet. Og helt innerst en litt avskjermet del med småbord og en fast, men omskiftelig utstilling av diverse caferacere. Skal jeg være helt ærlig så har jeg mer sans for byggets fasade og utvendige kvaliteter enn jeg har for cafeens interiør. Det hele fremstår som ganske kjedelig og lite spesielt. Innredningen består for det meste av langbord og enkle plaststoler, men så vet jeg da heller ikke hvordan stedet så ut opprinnelig, i hine hårde dager. Og det er utvilsomt svært god plassutnyttelse å benytte stoler og bord på den måten når man skal huse flest mulig folk. Noe vi kan være glad for, der vi ankom i et helt følge på 20 personer. Dessuten skal ildsjelene bak cafeprosjektet ha all mulig ros for den massive aktiviteten de skaper rundt stedet. Stadig vekk, og året rundt er det levende musikk og motor-relaterte "events" og "happenings" der. Så cafeen er vel verdt et besøk og absolutt et sted hvor man kan ha det trivelig om man er flere i følge.

Racingsykkelen "Slippery Sam."

Etter et bra måltid og noen goode øl, var det flere som var klare for å røre på seg igjen. En del tok seg tilbake til hotellet via tub'en, andre valgte taxi og atter andre ble sittende igjen for å innta noen flere øl.

Storyteller James har fått et lydhørt publikum.

Ace Cafe, den gang og nå.

 Klokken åtte var det planlagt fellesmiddag, men det var en aldri så liten utfordring forbundet med det. På forhånd var det bestilt bord på en velrennomert restaurant i gangavstand fra hotellet. Kun kort tid før avreise fikk jeg imidlertid en mail fra restauranten om at de ville holde stengt i fem uker grunnet oppussing. Forespørsler til andre restauranter i området om bordsetting av 20 personer var resultatløs. Hotellet vårt kunne muligens påta seg oppgaven. Men etter fredagens frokost var det flere som var litt i tvil om hotellet ville mestre dette på en tilfredsstillende måte. Alternativene var nå likevel ytterst få, så her var det bare å kjøre på. 

Veggutsmykning på cafeen.

Folket har fått stillet sulten og den verste øltørsten.

En velkledd og veltalende Henning
girer opp stemningen.

Etter litt godsnakking lot det til å ordne seg, og det skal også sies at de fikk svært kort tid på seg. Likevel fikk de kjapt printet ut en liten meny til oss, og et langbord ble stelt i stand. Menyen var riktignok enkel, men selve den indiske hovedretten var i hvert fall etter de flestes mening velsmakende, om enn en smule hot. Indisk curry og andre krydderier kan bli i sterkeste laget for enkeltes sarte, norske gane og hals. Så et par stykker valgte derfor andre retter. Og om noen fikk litt svett overleppe og tårer i øynene, så var det uansett nok av øl å svelge det hele ned med. Dessuten høstet desserten bifall. Det gjorde også Hennings utmalende, langdryge og grove vits som kun halvparten hadde hørt fra før.

En antydning til tale ble også holdt, samt at Janet fikk overrakt to gaver, simpelthen bare for å være den hun er. I så måte burde kanskje samtlige fått gaver, for i hvert fall i denne gjengen later alle til å være den de er. Men damene har nå engang rangen, som det heter.

Cappucino Janet har fått overrakt en gave. Da var det vel
passende med en cappucinokopp fra Ace Cafe.

Per har fått txt-melding.
Intens konsentrasjon.

Er litt ekstra stas å juleshoppe med slik pynt på husveggene.

Ut på kvelden kom det flere oppfordringer til Martin om å fremføre et dikt, og etter å ha gjort seg kostbar en viss tid lot han diktet "Den nakne kaptein" runge utover lokalet. Også dette var det nok noen av oss som hadde hørt før, men med en slik kraftfull og overbevisende fremførelse tålte det absolutt gjenhør. 

Kunstferdig graffiti er det mye av rundt omkring
i verdensmetropolen. Det gjelder også for
kjerneområdet City of London.

Hele kvelden løste seg altså på beste måte, og det lot til at folk trivdes. Det gjaldt også for våre to venner fra øst, Per og Ram. Per har vært med vestlandsgjengen ved flere anledninger tidligere og har hver gang ytret at dette er noe han har sans for. Ram hadde kun Per som bekjent før han ankom, men utadvendt og sosial som han er, lot det ikke til å bry ham det minste. Tvert i mot var han ved avreise helt klar på at dette hadde vært skikkelig moro. I det folk tok heisen opp til sine respektive rom i de sene kveldstimer var det sikkert også noen som fant fordeler ved å avholde festen der man faktisk bor...

Lørdagen var det ikke noe fastsatt program. Folk delte seg opp i mindre grupper og dro til forskjellige deler av storbyen. Noen tok nok en tur opp til Jack Lilley og fikk svidd av  firesiffrede beløp på mer eller mindre nødvendig utsyr og tilbehør. De ble godt mottatt av Dave Lilley og fikk hilst på flere av hans medarbeidere. Magne har vært flink til å pleie den gode kontakten med Dave, noe som nå ser ut til å gi resultater i form av en avtale som TiV-folket kan dra nytte av. Magne kommer tilbake med mer om dette en av de nærmeste dagene her på bloggen, så følg med, FØLG MED!

Enten du er ute etter dyre nisjebutikker,
second-hand eller vintage-butikker

Flere i følget tok turen til de mer kjente og sentrale deler av London. Et par tok turen opp til Camden, og selv tok jeg turen til City. I randsonen av de monumentale kontorbygningene i glass og betong, har det vokst frem et yrende liv av markeder, secondhand- og vintagesjapper samt eksklusive nisjebutikker.  I stedet for å kave seg sidelengs frem i det ekstremt tettpakkede mylderet ved Oxford street, kunne man her vandre bedagelig rundt. Kikke på flott graffiti på husvegger og trekke inn herlige dufter av mat fra alle verdens hjørner i de åpne matbodene. Litt senere på ettermiddagen var jeg på vei for å treffe de øvrige til middag ved Piccadilly Circus. I det jeg passerte Leicester Square i et heseblesende tempo fikk jeg øye på en mc-paramedic i full utrykning på sin Honda Pan European som vedkommende forøvrig manøvrerte med stor dyktighet i folkehavet. Dagen før hadde jeg sett opprinnelsen til denne smarte utrykningsenheten oppe på mc-museet. Det var nemlig fire stk. wankelmaskiner av merket Norton Commander som utgjorde denne styrken fra 1991 og helt frem til 1998, mens de gradvis ble utfaset av Hondamodellen. Vel fremme på restauranten var de andre heldigvis allerede benket rundt bordet som var bestilt på forhånd. Dermed var det bare å gli forbi køen som hadde linet seg utenfor og videre opp i andre etasje.
I det jeg satte meg senset jeg at de andre ved bordet var i løftet stemning. Det kunne jo bero på flere omstendigheter, men det viste seg at det hadde sammenheng med dagens besøk i Triumphbutikken oppe i Ashford: Men som sagt: Dette kommer Magne tilbake til senere.
I det vi var i ferd med å avslutte middagen skjedde det som vel må kunne betegnes som en kelners mareritt. Da servitøren passerte vårt bord i den smekkfulle restauranten dultet han borti noe som resulterte i at sausen på brettet hans sprutet ut over tre av oss ved bordet. Verst gikk det ut over Silje som ble tilsølt ut over bluse, ytterjakke og mere til. Men som den rolige og beherskede unge damen hun er, tok hun det med stoisk ro. Noe som sikkert medvirket til at både Martin og jeg også besinnet oss. Hovmesteren kom til, fikk med seg tøyet og fjernet flekkene og ordnet med gratis dessert til Silje samt tilbud om dekket renseriregning. Mer kan man vel ikke forlange, men noe driks til servitøren ble det ikke. Vel tilbake på hotellet ble det noen øl i baren før folk puslet seg til seng. Et par stykker dro hjem allerede lørdag ettermiddag, noen tidlig søndag morgen, og resten ut på ettermiddagen på søndagen etter en lengre promenade og cafebesøk i den ikke alt for interessante hovedgaten i Hounslow.

... eller kanskje mer tradisjonelle varer,
så finner du det meste i City.

Å dømme etter deltagernes uttalelser og senere tilbakemeldinger var dette en svært vellykket tur. At vi tar den om igjen ved juletider neste år er vel heller tvilsomt, men kanskje om en to års tid? Sikkert er det i hvert fall at både London og England forøvrig, har mer å by på og med vårt stadig utvidede britiske kontaktnett ville det forbause meg om det ikke snart kan bli en sommertur på egne sykler også. Hadde bare englandsbåten begynt å gå i rute igjen....
Vel blåst til alle deltakere på denne flotte turen og takk for fint samvær!

FOTO: Museums- og Citybilder: Whiskers-Ole,
Ace Cafe: Marthon & Roald,
Festmiddag: Silje.