Tatt på sengen

KRONSTAD, 9. oktober 2012, kl 0740: Vri, lirke og rikke, men nei. Ikkje fa.., kor har eg gjort av lås-sprayen?

I morges ble jeg tatt på sengen. Riktignok, eller kanskje beklageligvis, ikke bokstavelig talt.

FRYSEPUNKTET: Stipulert temperatur
på Kronstad, natt til 9. oktober.

Derimot der jeg stod i full MC-mundur og satte nøkkelen i tenningslåsen. Den rikket seg ikke. «Ka fa….» Vri, vri, lirk, lirk…Nei. Mens jeg prøver å huske hvor jeg har lås-sprayen, blåser jeg varm ånde mot tenningen, og vips der løsner den. Etter uker med mildvær og regn har jeg akkurat denne dagen glemt å sjekke utetemperaturen i det jeg står opp. Nå trenger man jo ikke være værprofet for å skjønne at når vi skriver 9. oktober og det er klarvær, ja da er det gjerne under nullpunktet om natten. Men det kom altså bardus på meg, og nå var jeg bare glad for å ha fått start på doningen. Selv om kjørebuksen er godt isolert i baken, er det ikke til å nekte for at det i dag kjennes ekstra kjølig å sette seg på sadelen.I det jeg triller ned grusbakken foran huset, registrerer jeg at rutene på naboenes biler er islagte. Og det av den sorten som du må bruke makt på is-skrapen for å få vekk. Jeg rekker også å få med meg at det skinner i en tynn hinne på veien, før jeg gir gass. Snu? Ikke tale om! Jeg kommer ut i den kommunale veien, og konsentrerer meg om å holde tungen i vater og kroppen i lodd mens jeg rolig akselererer . Når jeg kommer ut i hovedveien er det oppkjørt og greit, og jeg øker farten inn mot sentrum. Vanligvis ville jeg i hvert fall sett en fem-seks mc’er inntil nå, men jeg ser bare én. Han har til gjengjeld føttene i alarmberedskap, så vidt over bakken. Fryktløse mopedister er likevel i vanlig antall, der de smetter inn og ut mellom filene. Enten så har de en egen skytshelgen eller så har de et latent dødsønske, men frem kommer de. Jeg lar dem fare og passer heller på meg selv. Holder god avstand til trafikken foran, og følger nøye med i speilene. Rett som en general i ryggen, og antagelig like stiv også. I hvert fall er det ikke snakk om å legge seg mye i svingene. Resten av turen inn til by’n går greit, selv om jeg holder særdeles lav fart over brosteinene i sentrum. Vel fremme noterer jeg meg at jeg kun har brukt halvannet minutt lenger tid enn vanlig. Ikke dårlig det.

VINTERLAGRING? Om katter og hunder har sjel er usikkert, men at denne har det er helt sikkert, Og nå skal den snart stues bort? Eg beliter meg ikke.

Så langt har jeg vært så fokusert på kjøringen at jeg ikke har tenkt tanken helt ut, men i det jeg går opp trappene på jobben, slår det meg: Er sesongen allerede over? Hva skal jeg gjøre nå? Begynne å bruke offentlige transportmidler? Jeg, som offisielt er tilhenger av bytrikken, men som hater å ta den selv. Midt i rushet, i overfylte vogner. Inneklemt mellom uoppdragent krapyl, barnevogner og narkomane på vei til parken for dagens første skudd? Steike, dette kan bli en tøff vinter. Jeg blir i lettere nedstemt humør og kommer til å tenke på samtalen jeg nylig hadde med kollega og Ducati-eier, Rune. Han la frem ideen om å skaffe seg en lett, godt brukt og rimelig endurosykkel i tillegg til «hovedsykkelen», tofemti eller deromkring, og kanskje med piggdekk. En som det ikke er så nøye med. Rett og slett et praktisk og morsomt fremkomstmiddel og jeg må innrømme at ideen tiltaler meg. Selv om det skulle være snakk om en japaner. Det blir nok ikke denne vinteren, men hvem vet, kanskje neste?