søndag 5. oktober 2014

Topptur utenom det vanlige

Stort og storslått var inntrykket som festet seg. 
Det er søndagsmorgen og ute bøtter regnet ned. Her sitter jeg med en rykende varm kopp te og kjenner på den gode knitringen i kroppen etter gårsdagens 11 timer lange topptur. Godt over 1000 meter over havet tok den oss og høsten viste seg fra sin beste side med 16 deilige varmegrader. Inntrykkene ble mange og annerledes og kommer garantert til å sitte i lenge.



Det var mektig natur vi gjorde oss i kast med denne gangen
Planen for gårsdagens tur var å utforske fjellområdet ovenfor Jordalen og Brekkedalen, eller med andre ord området som ligger vest for Stalheim og innover mot Vikafjellet. Etter nitidig bruk av Google virket det som det skulle gå vei relativt langt innover fjellet. Snakket også med andre som hadde tatt turen med bil og som sa det var en fin tur. Når så værmeldingene meldte om tørt og varmt vær på lørdag var det bare å slå til å prøve. Ordtaket "Den som intet våger, intet vinner", er det jo mye rett i.....

Like før Gudvangen svingte vi av E16 og dro i retning Jordalen. Asfalten forsvant med en gang og det gikk heller ikke lang tid før vi var inne i turens første tunnel. På forhånd, min største frykt. Men, tunnelen var grei den, i hvert fall med hensyn til lys. Det lyse veidekket av grus og leire gjorde at det ikke var noe problem å se, verre var det i de bløte partiene der syklene hadde en lei tendens til å leve sitt eget liv.

Kom man seg ut av dette hullet, var det meste gjort - trodde vi.
Etter den første tunnelen var det stopp for å gjøre opp status. Avtalen var at dersom det ble for ille, var det selvsagt lov å snu. Både Ole og Roald var skeptisk, men vi ble enig om at undertegnede og Jens skulle fortsette til toppen og deretter ringe ned til de andre å fortelle hvordan føre hadde vært. Teorien var nemlig at kom en seg først opp, var det helt greit videre innover fjellet.

Triumph America er nok en sjelden rase her oppe
Vi hadde selvfølgelig ikke tatt i betraktning at det overhode ikke fantes mobildekning i dette trange juvet som vi nå befant oss i. Resultat ble derfor at Jens tok turen ned igjen for å fortelle at dette ville gå helt fint om man bare tok det litt med ro. Dermed var vi fortsatt fire sykler på tur.

Vi fikk nå ett par mil med fantastisk tur innover fjellet og som vanlig ble vi overrasket over hvor langt innover det bodde folk på velholdte gårder. Hvis en skal tolke trampoliner og andre barne relaterte gjenstander i hagene så tyder det på at det også bor barnefamilier her også. Det betyr at dette sannsynligvis er både skolevei og en vei melkebilen må bruke vinteren gjennom. Vi misunner dem ikke!

1034 meter over havet - Øvstedalsvatnet i Vik i bakgrunn.
Plutselig var ved veis ende, 1034 meter over havet, med fjell på alle kanter. In the middle of nowhere. Det var bare å finne frem mat og drikke og dra inn alle inntrykkene. Turene hadde gått over all forventning, bortsett fra det første partiet var jo dette ikke noe problem. Trodde vi,
Kvikk Lunch er viktig når en er på fjelltur. Pauser også!
Returen gikk først ca 7 km samme vei og vi merket nå at vi var blitt mer dus med underlaget. Da vi kom til "krysset" hvor vi skulle ta av, skjønte jeg med ett hvorfor jeg ikke hadde lagt skikkelig merke til det på veien oppover. Veien vi skulle ta av på var nemlig av en litt annen standard enn den vi hadde begynt på. Vi hadde 13 km igjen å kjøre og iflg GPS'n skulle det ta 29 minutter, så vi var på en måte advart, Her var det hopp og sprett og tjo og hei med en gang og det gikk heller ikke lang tid før tankvæsken til Roald prøvde å stikke av fra dette helvete av en vei. Hva er det som feiler mannen, vet han ikke at han har en Speed Triple????

Det ble en utfordrende retur for Roald for denne gate maskinen.
Men, det skulle bli mye verre for Roald. Når en reiser mer enn 1000 meter opp i fjellheimen, må en nødvendigvis ned igjen og da ofte i form av hårnålssvinger. Normalt er det en høydare, men når veidekket i svingene består av en blanding av gjørme og leire iblandet litt hestemøkk og noen kuruker så er det liksom en annen greie. Heldigvis for oss var deler av veien blitt utbedret i løpet av sommeren. Tunnelene fra Jordal hadde vært stengt og for at melkebilen skulle ha en alternativ vei hadde blitt utført nødvenig vedlikehold av denne veien. Selvfølgelig litt synd at det enkelte plasser var grov pukk som var blitt brukt til å utbedre med!
Alle kom seg trygt ned til Stalheim Hotell
Vi kom oss trykt ned igjen alle fire. For oss med Tigre var det ikke noe problem i det hele tatt, men at også Ole sin America skulle fungere så bra på disse veiene var en positiv overraskelse. For Roald var det nok dette litt av en prøvelse og han var nok helt klart den som brøt flest barrièrer på denne turen. Det var svært imponerende å se han kjempe seg nedover hårnålssvingene. Du kan være stolt av deg selv etter en slik tur, Roald.

Turen tok totalt 11 timer og var for min del på 33 mil. I flg GPS'en var det kun fem og en halv av disse som var effektiv kjøring. Resten av tiden ble brukt til å nyte naturen og sosialisere i godt lag. Dette var med på å gjøre dette til en helt spesiell og minnerik tur. For egen del blir det definitivt ikke siste gang uten for allfar vei.

Takk for turen Ole, Jens og Roald.


Roald tok virkelig utfordringen.

Definitivt langt over tregrensen tenkte vi da
vi fikk øye på denne rakkeren
Vi ble små i dette mektige landskapet.

Skikkelig tøft da disse tre kom løpende borti fjellsiden, men jeg må innrømme
jeg ble litt skeptisk da de satte kursen rett mot oss.....


...lite visste jo vi om at de brukte å få mat i inngjerdingen bak oss

Litt møkkete ble nok syklene, ja.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar