Tridays og litt til...

Tre av dem som dro over fjellet fra vest.

Tridays 2013 er allerede historie, men selve reisen er ikke over ennå. Den begynte allerede tirsdag 18. juni med avreise fra Hatvik i to-tiden og tur over Haukeli og videre ned til Sandefjord i et aldeles strålende vær. Janet, Henning og undertegnede kjørte sammen og i et slikt vær og med oppskrudde forventninger for de neste dagene, ble også denne biten av turen en fin opplevelse.

Disse doningene skulle også med Kielfergen.

I Sandefjord tok vi inn hos Jan Henry som var initiativtaker til turen, og også er den som startet opp Facebookgruppen Triumph Hinckley Norway. Jan Henry disket opp med pizza og øl. Marthon var ankommet noen timer før, men hadde brukt tiden litt annerledes enn oss. Grytidlig tirsdag morgen raste han over fjellet til Oslo på sin sykt kjappe Gilera scooter som han ga i innbytte på en splitter ny Triumph Explorer. Ikke rart han var høyt oppe etter å ha kjørt ny sykkel fra Oslo til Sandefjord. Både Jan Henry og Marthon mente vi hadde brukt styggelig lang tid over fjellet, men vi unnskyldte oss med mange, og lange stopp, samt kilometervis med løsgrus grunnet veiarbeid. I tillegg måtte vi vente på ledebil ved to anledninger. Men vår saklige forklaring høstet bare hånlatter. Neste morgen dro Jan Henry til kaien i Sandefjord for å ta båten over til Strømstad sammen med Per og Odne, som for øvrig også er medlemmer av Hinckleygruppen.

Neppe tilfeldig at møtestedet ble lagt til Louis.

Vi fire hordalendinger kjørte til Oslo for å ta båten til Kiel. Henning lå i tet på denne etappen, mens Marthon la seg bakerst. Han kommenterte senere at Henning kjørte så langsomt at vi ble forbikjørt av en likbil. Og det er faktisk sant. Vi BLE forbikjørt av likbilen! Vi hadde ellers rikelig med tid, så hvorfor stresse inn mot hovedstaden. Vi kjørte inn i fergekøen for tohjulinger på Filipstadkaien, og før vi andre hadde rukket å få av oss hjelmene, var Marthon kommet i snakk med andre tohjulsførere. Først ut var en gruppe med scooterentusiaster fra Gjøvik, som skulle på treff i Belgia. Flere av de flotte doningene var fra slutten av sekstitallet, i utmerket stand, og et fint skue. Det varte heller ikke lenge før latteren runget mellom lakkmesteren og gjøvikingene. Deretter var det to røslige harleytyper som stod for tur. Til tross for sitt steintøffe image, måtte også de dra frem gliset da rappkjeften fra Bergen satte i gang.
Overfarten med Kielfergen var svært bra, og vel fremme i Kiel neste morgen var det bare å kjøre for å møte Jan Henry, Odne og Per. Henning har kjent Jan i flere år, men for flere av oss andre fra vest, var det første møte med hinckleyfolket fra øst. Tonen og stemningen var i alle fall god fra første stund. Møtestedet var, nesten selvsagt, Louisbutikken i Kiel. Etter diverse innkjøp i den rikholdige mc-utstyrsbutikken, bar det videre mot Hamburg. Mindre veier, med til dels lite trafikk ble valgt. Kronglete veier hvor det var skikkelig trivelig å kjøre i det fantastiske været, men med syv sykler i følget erfarte vi etter hvert at snittfarten ble ganske lav. Siste del av etappen ble derfor lagt til motorvei. Vel framme i Hamburg, måtte vi selvsagt innom triumphforhandleren. Det var en butikk vel verdt et besøk. Stort og fint lokale med drøssevis av sykler utstilt, også en del brukte, men også full kleskolleksjon samt rikelig med annet tilbehør. Tiden gikk fort i butikken og det var også deilig svalt der inne mot rundt tredve grader ute. Ikke at noen klaget over sol og varme, men i fullt kjøreutstyr blir det unektelig temmelig varmt. Så var det bare å komme seg til jernbanestasjonen, få plassert syklene, styrte ned den første halvliteren, bestille måltid og deretter mere øl. Det var flere timer til togavgang, men stemningen rundt bordet var så høy at en planlagt rusletur i Hamburg raskt ble droppet. Noen av deltakerne hadde reist med autozug før, men for flertallet var dette en ny opplevelse og et artig skue. Taket i jernbanevognene var så lavt at her var det bare å legge hodet over styret, respektere hjelmpåbudet og følge kommandoene i det vi trillet om bord. Å betrakte de ytterst profesjonelle og hurtigarbeidende stuerne og hvor kjapt og effektivt de stroppet syklene var både morsomt og lærerikt. Benkene i sovevognene var av det harde slaget, men godt med øl innabords sørget vel for at det ble et par timers søvn på samtlige. 
 

Janet tester ut nyinnkjøpt
kommunikasjonsutstyr.

Fremme i Munchen neste morgen bar det rakt til neste Louisbutikk. En GPS hadde blacket ut, og en ny ble innkjøpt. Kursen ble lagt mot Neukirchen, eller Newchurch som byen er omdøpt til under Tridays. Og la det være sagt med en gang, fra da av var selve kjøreturen ren og skjær nytelse. Vi krysset grensen til Østerrike, og mc-tettheten ble ganske påtagelig. Det var også den karakteristiske østerriske arkitekturen. Vakkert kulturlandskap omkranset av skyhøye fjell med snø på toppene. Hodene virret fra side til side for å få med seg alle synsinntrykkene mens vi cruiset av gårde. Fine kurver på ypperlige veier, langstrakte stigninger hvor man virkelig kunne gi gass og etter hvert ble det merkbart at det var sterk triumphdominans på veien. Særlig bedre blir det vel knapt, og ennå var det et stykke igjen til Neukirchen. 

Rundt 30 grader i Hamburg og lettelse i antrekk må til.

Etter passering av et høydedrag og deretter en slette ankom vi en landsby. Triumphbannere vaiet i vinden og flere bygninger hadde plakater med «bikers welcome». Ok, da er vi vel fremme tenkte flere av oss, men nei. Dette var bare byen før byen. En stund etterpå passerte vi et skilt som viste Tridays 10 km. Videre over en slette i bra fart, og så var vi der. Vi ble sluset inn bak en sperring, og så var det strake veien til turistkontoret hvor det ble utdelt deltakerarmbånd for fører og sykkel, anvisning til bosted, kart, T-skjorte og ennå mer. Marthon og jeg hadde leilighet et lite stykke utenfor byen, mens de fire øvrige hadde hotellrom 2 minutters gange fra sentrum. Førsteintrykket av byen var overveldende. Her dreide det aller meste seg om mc, og da hovedsakelig av merket Triumph. Stands var satt opp langs hele hovedgaten og flere sidegater også. Til og med butikker var ryddet og fylt opp med kleskolleksjoner og utstyr. Men det mest imponerende var kanskje alle syklene som var over alt. Parkert på alle tenkelige ledige plasser i gatene og kjørende opp og ned, fram og tilbake i hovedgaten mens folk vrimlet over alt og smilende slapp dem fram. 

Ingen tvil om at det er en Tiger vi har med å gjøre.

Stor stemning da denne damen entret scenen.

Henning har overrakt flagget til
sin mentor og guru.

To hovedscener var rigget opp og musikere var allerede i gang. Restauranter med uteservering, boder, øltelt, puber og barer tettpakket med fornøyde mennesker gjorde totalinntrykket fullkomment. Det hele varer egentlig en hel uke, med oppstart allerede mandagen (Triweek), men det er først torsdagen det egentlig kommer i gang for alvor. Deretter går det slag i slag. En rekke artister var hentet inn, og det var vel Jimmy Cornett & The Deadmen som trakk mest folk. Selv ble jeg mest imponert over artisten Zee Gachette med sitt band z-star. En dame som virkelig imponerte med sin stemmeprakt, utstråling og traktering av gitaren. At hun er den ubestridte sjefen i bandet hersker det liten tvil om. At hun også skriver låtene selv og i tillegg flørter med publikum på en svært så sexy måte, skader jo heller ikke. (Ikke sant Marthon?)

Z-star med fronfigur Zee Gachette imponerte stort.

En annen som hadde glimt i øyet var den unge, frodige syngedamen Sarah Tonin med bandet Derriere. Med sin Rockin’ Blues fikk hun frem smilet og rykninger i dansefoten hos tilhørerne. Den skotske gruppen Clanadonia må også nevnes. Med sine bare overkropper, magre og senete og med rikelig hår og skjeggvekst minner de mest om en vill, skotsk horde fra Mel Gibson filmen «Braveheart». Men med sine imponerende trommer og sekkepiper maner de frem suggererende rytmer. Vil ikke nøle med å gi dem en knallsterk firer på terningen, ja kanskje til og med en svak femmer. Selve Tridaysarrangementet står derimot til seks pluss.

Og for å prøve å beskrive bredden i det hele kan jeg jo supplere med inntrykkene man sitter igjen med etter opplevelser som dette: «Se, der står det jo en Rocket III med sidevogn! Nei, fa.. en til, to… tre. Helv…. mann!»
Eller hva med en guttunge på fem-seks år som freser av gårde mellom beina på folk med sin knalltøffe minimotorsykkel, mens han ustanselig klemter på fløyten. 
 

Håndhamret tank. Eieren hadde brukt litt tid på denne.

Av annen storslått underholdning var jo selvsagt stuntshowet: Burning, skrensing og sladding, sinnsyk fart på minimal tid, vanvittige oppbremsinger og derpå balansering på vekselvis fremhjul og bakhjul pluss masse annet som du sikkert etter hvert kan finne klipp fra på youtube. Og selvfølgelig også «The Rumble» hvor deltakerne kjører ut parvis i èn runde på et flatt, men bearbeidet jorde. Underlaget er ganske så ujevnt og ene svingen er nærmest som en dosert grøft. Deltakerne stilte med scramblere og «oppgraderte» Bonnie’er. Èn hadde virkelig tatt skrittet, og stilte med en Speed Triple! Joda, det er mulig når man går hardt inn for det, og det hadde denne fyren definitivt gjort! Vi la merke til akkurat den sykkelen på gaten, kvelden før. Nivået på deltakerne var mildt sagt ujevnt, men det gjorde jo bare det hele enda morsommere. Særlig den erfarne karen som kjørte ut i svingen. To ganger på rad. På samme stedet! Han høstet jubel da kan kom kravlende opp fra grøften, fikk fyr i maskinen igjen, og ga gass over sletten!

 Innimellom alt det andre spektakulære må jo også nevnes de kroppsmalte skjønnhetene som smilte og vinket til oss under paraden. En parade som samler et utall av triumph’er, og hvor deltakerne fra de forskjellige nasjonene samler seg bak sine respektive lands flagg, og så kjører på rekke opp og ned hovedgaten. Tettpakket av hojende og applauderende tilskuere på begge sider av gaten. Virkelig en opplevelse, særlig for oss «posers».
En annen, nesten litt rørende historie, krever en liten forklaring. Henning har jo høstet mye cred for sitt Thruxton-prosjekt denne sesongen, men han har ikke tenkt å gi seg mens leken er god. Derfor har han pr. nett flere ganger vært i kontakt med freespirits.it som han har utrolig stor sans for, men de på sin side har ikke vært helt med på hans forslag. Derfor var det ekstra stort for Henning å få møte sin italienske guru og mentor i egen, høye person. Dialogen var så god, og møtet så hjertelig, at Henning til slutt forærte bort sitt medbragte store, nærmest antikke, norske flagg. Mottakeren var svært beæret, det ble skålt i grappa, og det ble jublet. Neste dag stod Hennings nyvaskede Thruxton parkert foran Free.Spirits stand!

Etter utallige opplevelser og inntrykk disse dagene, var det samling ved langbord til frokost søndag morgen og tid for avskjed. Vi var ti personer rundt bordet. Italienske Andrea og hans sønn Gabriele er venner av Jan fra flere tidligere Tridays, og Odne skulle slå følge et stykke inn i Italia med dem. Marthons mangeårige mc-turvenn, Terje, hadde sluttet seg til oss om lørdagen og skulle være reisefølge for Marthon og meg på vår ukelange hjemtur. De øvrige skulle snu nesen hjemover umiddelbart etter frokosten, med kjapp retur via autozug igjen.

Moseldalen kan anbefales på det sterkeste.

Marthon, Terje og jeg har hatt noen utrolig fine opplevelser på vår hjemtur, som nå ugjenkallelig nærmer seg slutten. Blant annet har vi fått med oss besøk til Hitlers ørnerede (1843moh), på fjellet Kehlstein i de bayerske alpene. Et vanvittig byggverk fra en vanvittig tid, men ikke mindre imponerende av den grunn. Vi har besøkt Lindau, en sjarmerende by ved den vakre Bodensjøen. Vi har sett utrolig vakkert landskap og vi har gledet oss over å kunne kjøre gjennom det, og ikke minst har vi spist og drukket lokale spesialiteter. Toppen av kransekaken var likevel turen opp gjennom Moseldalen fra Trier. Så utrolig flott at du nesten føler deg hensatt til de tyske brødrene Grimms eventyrbok. Og for virkelig å spisse det hele, tok vi like godt å stoppet i landsbyen Zell hvor vi overnattet i et over 500 år gammelt slott. Og hvor vi sov ekstra tungt fordi vi kvelden før tok for oss av byens berømte hvitviner. 

Slik kan bikere også bo. På et 500 år
gammelt slott i Moseldalen

Dagens etappe var estimert til 380 km, men ble på forunderlig vis til 540 km. Om vi kan gi GPS’en skylden for den lille feilnavigeringen er usikkert. Men alt er glemt når man endelig kan strekke seg ut i hotellsengen.
I dag er det Danmark som skal forseres pluss en liten fergetripp før turen over fjellet og hjem.

Til alle dere som vi var sammen med på denne fantastiske opplevelsen: «Takk for fenomenalt reisefølge!»

Og til de av dere som tenkte på å ta turen, men lot være: «Du kan angre og gremme deg, for dette blir vanskelig å toppe!»