onsdag 8. juli 2015

Exit Tridays og ferden videre


Flere av Neukirchen-farerne fra TiV er nettopp kommet hjem, andre har dradd videre og endelig er det blitt tid til et tilbakeblikk. Tre dager med Triumph-fest var ugjenkallelig slutt da Tridays 2015 ble historie søndag 28. juni. Vi dro fra den sjarmerende landsbyen bare en knapp halvtime senere. 


Trafikklys: I det vi står fremst i køen og venter på grønt lyskommer det plutselig to Porscher og suser foran oss og stiller
seg fremst. Litt uvant, vanligvis er det vel omvendt.

Til sammen var vi ni norske triumphentusiaster som var samlet, pluss et par andre som kjører andre merker. På samme måte som vi ankom, i mange forskjellige retninger, dro vi videre. Noen la av gårde tidlig om morgenen, noen midt på dagen og noen ble til og med liggende igjen til neste dag.

Fredagen var det varmt og fint vær, så fem fra følget hadde bestemt seg for tur. Som kjentmann hadde vi Andreas som denne dagen hadde fri fra sin rolle som tur-guide. Det vil si , helt fri hadde han jo ikke siden han guidet oss fem norske, men det lot til at han trivdes like godt som oss. Det ble et par og tredve mil, og vi hadde en fin sving innom Italia gjennom Anterselva og over fjellpasset Staller Sattel. En flott tur og det hele ble spisset av at Per, som hadde bursdag og rund dag, på første stopp spanderte store og deilige østerriske kaker, frisk limonade fra lokale vekster også kaffe selvsagt. En riktig fin stund.
Feststund: Kaotisk måltid, men upåklagelig stemning.

Ved hjemkomst ble det akkurat tid til en liten samling på altanen for lesking av tørste struper før vi tok turen innom en restaurant og møtte resten av gjengen. Det som var tenkt som en middag til ære for jubilanten ble til en smått kaotisk seanse hvor enkelte måtte spise på skift for å få plass til middagstallerkenen, Men stemningen var høy og det ble også tid til både tale og bursdagssang. Hvordan resten av kvelden forløp har jeg ikke helt oversikt over, men det ble i hvert fall en ganske sen kveld. Lørdag morgen og formiddag ble det utallige turer opp og ned hovedgaten, Dealer's Boulevard, for å suge til seg inntrykk og hente inspirasjon. Deretter var det en tur oppom plassen i midtre del av byen for å se på de utstilte syklene som man kunne stemme på. Her var det sykler både fra profesjonelle og de ofte minst like tøffe og kreativt utformede private syklene. Stemmegivingen foregikk ved at man kunne putte penger på bøsser som var montert til syklene, og den som oppnådde høyest sum vant. Overskuddet var øremerket de katastroferammede i Nepal. Deretter var det bare å komme seg bort til arenaen for å bivåne stuntshowet til Kevin Carmichel. Like rått, elegant og dristig som alltid. Det vil si, det var kanskje enda dristigere i fjor da det regnet og det følgelig var temmelig sleipt på banen. Etter stuntshowet var det direkte bort til Motodromen for å få med seg 3 like dristige menn og en ung dame som kjører rett oppover veggen i den gamle og velbrukte røde "tønnen".
Wall of Death: Sjefen sjøl i front foran to andre dødsforaktende "opp etter veggen" kjørere.

Betegnelsen Wall of Death  er vel ikke helt misvisende for det skal ikke store feilmarginen til her for at det skal gå riktig ille. Men disse folkene har marginene inne og vet hva de gjør. Like imponerende og morro hver gang. Etter motodromen var det en aldri så liten time-out før det igjen var å begi seg ned til arenaen. Nå var det Ace Race på gang. 10 lag hadde fått mekket til hver sin caferacer på 125 ccm. Kvalifiseringsrundene var kjørt dagen før og nå var det alvor. Den britiske speaker'en hadde talegavene i orden og han fikk førerne av de 10 syklene til å sverge på en imaginær bibel på at de hadde fulgt retningslinjene til punkt og prikke. Han smurte tjukt på og fortsatte med å informere publikum og deltakere om TV-selskapenes satelittoverføringer og den enorme prestisjen dette løpet har rundt om i verden. Kanskje ikke helt korrekt, men utrolig morsomt. Her var det ikke snakk om 24-timers løp, men derimot 24-minutters løp, fordelt på 2 omganger. Det ble knall og fall stadig vekk og latteren og jubelen fra publikum satt løst. Vinnerlagets deltaker presterte forøvrig å gå på trynet hele 4 ganger under løpet, men tilsynelatende uten skader. En annen presterte å gå tom for bensin 3 minutter før løpet var over. Det resulterte forresten i et fall, det også.
Fredagsturen vår: Landskap som dette er det mye av i traktene rundt Neukirchen.

Finværet fra dagene før holdt stort sett utover lørdagen, men like før Triumphparaden skulle starte, satte regnværet inn for alvor. Det førte til at deltagelsen ble heller mager og også mye av publikum uteble. Likevel stilte både Henning og Janet opp med sine sykler. Regnet fortsatte utover kvelden og la nok en demper på festen for noen, men uten at det så ut til at serveringsstedene hadde mindre omsetning av den grunn.
Søndag strålte solen igjen og folk valgte forskjellige retninger. Roald, Marthon og Olav dro tidligst og skulle møte Olavs kamerater som ikke hadde vært på Tridays. De la i vei for å få med seg flest mulige fjellpass. Per og hans kamerat på Honda'en snudde nesen hjemover.
Ace Race: Scener som dette fikk smilet og applausen fremhos de mange entusiastiske tilskuerne.

Janet, Henning og jeg satte kursen mot nord-øst og fikk med oss den fine Gerlos Alpenstrasse før vi fant et koselig og rimelig ski-hotell med upåklagelig service. Stillheten og den landlige idyllen var påtagelig etter lydkaoset i "Newchurch". Kontrasten var så stor at Henning lurte på om han i det hele tatt ville få sove med all denne mektige stillheten rundt seg. Men det viste seg å gå bra. De nærmeste dagene fortsatte vi på en aldri så liten kulturby-tur. Vi kjørte på fine veier gjennom Sveits, på østsiden av Bodensee, hvor vi la inn en badepause i det knallvarme været. De to neste overnatting ble i Tyskland hvor vi blant annet fikk med oss den praktfulle byen Heidelberg. Henning og Janet dro så videre mot Göttingen og Lübeck, mens jeg dro til Bad Kreuznach for å møte Jens & co. Det ble et fint opphold og et særdeles velsmakende måltid på en av restaurantene i den gamle bydelen.
Lørdag kveld: Regnet sipet ned utenforteltet, men Jens & Jan la ikke inn
årene av den grunn.

Dagen etter bar det mot byen Spa i Belgia og racingbanen Circuit de Spa som ligger rundt 8 kilometer fra sentrum. Jens hadde vært forutseende nok til å bestille rom på et fint hotell flere måneder i forveien og det viste seg å være lurt. Med flere dager Classic race på den nevnte banen var det knapt noen andre hotellrom å oppdrive i det hele tatt. Utpå torsdagen dukket det så opp to bergensere til som ville få med seg dette løpet.
Paraden: Kraftig regnvær førte til liten deltakelse, men regn har sjelden
stoppet bergensere.
 Med fem dager på rad med sommervarme på rundt 34-37 grader fristet det lite å dra ut til banen med egen sykkel. Løsningen ble taxi og på forhånd hadde jeg sett for meg at jeg ville være mer enn fornøyd etter to - tre timer i den intense varmen.
Circuit de Spa: Racingbanen på vel 7 kmstrekker seg langt inn i skogen etter en drøy
bakketopp. Det kjøres også Formel-1 løp der.


Slik ble det ikke, for her var det bare å glemme varmen og fryde seg. I hvert fall da jeg etter en hel del trakking hadde fått tak i vann og is. Andre lot til å mene at det kraftige væsketapet lett kunne kompenseres med øl.
I tillegg til det vanvittige brølet fra tallrike og illsinte veteransykler som suste rundt den drøyt 7 kilometer lange banen var det mye annet å feste blikket på også. Under tribunen var det et stort utstillingsområde hvor det var samlet en hel del sykler. Både nye og gamle veteraner samt en del freske custombygg og i tillegg var det en egen, liten avdeling for el.mc, noen av dem ganske artige også.
Sant og si er reglene for et slikt classic race som vi fikk se her ganske så diffuse for meg, men Jens som selv kjører classic race og har internasjonal lisens, forklarte litt underveis. Selv om han er både Triumph- og britbike-entusiast generelt, så kjører han også Laverda og må vel kunne kalles helfrelst. Det er også kameraten hans, Viggo, som sammen med nok en kamerat hadde kjørt noe ganske drøye etapper på sin tilårskomne men høyt verdsatte Laverda, En sykkel som han for øvrig har to nesten identiske utgaver av. De som har vært på Gudvangen-treffet de senere år kan ikke ha unngått å legge merke til den andre Laverda'en hans med de iøynefallende logoene, Lumbago og Lambada på hver sin side. Sånt får frem glisene og vekker bifall hos mc-folk både her og der. I skrivende stund er disse karene på vei ned til Breganze i Italia hvor det årlige Laverda-treffet arrangeres. Jeg forlot dem i Spa lørdag etter noen flotte og intrykksfulle dager og la i vei østover, til Nederland.
Servicebil: Noen får selvinnsikt med årenes løp.

Kanskje ikke verdens mest spennende veier, men av og til kan det være godt å kjøre på relativt rette og oversiktlige strekninger også. Særlig når det er lite trafikk, det er skog, åkrer og små landsbyer du kjører gjennom. Og om man synes det går litt for sakte er det jo bare å ta seg en time eller to på motorveien. Så får man i hvert fall blåst litt ut. Jeg valgte å kjøre gjennom de ganske så kjente byene Nijmegen (Nijmegen-marsjen) og Arnhem (Krigsfilmklassikeren "A Bridge Too Far"). Litt videre og jeg kom til den mindre byen Apeldoorn,  bestemmelsesstedet for dagen og det var her det holdt på å gå gale. I det jeg rolig sakket ned og stoppet for å slippe over en fotgjenger holdt jeg på å bli nedkjørt. Av to syklister, og èn moped, fra hver sin side og på èn gang. I mitt hode ble dette til ren tråsykkelterror. Og det holder jeg fast ved, for det ble enda verra da jeg omsider fikk låst Triumph'en i et betjent parkeringshus og ble fotgjenger. Pustende og pesende i 35 graders varme og nedlesset med all bagasjen følte jeg meg omtrent som en vaggende pingvin. Og syklistene, de kom susende i flokker fra alle kanter. Det endte med at jeg gikk midt i gaten og et øyeblikk vurderte jeg å ta på meg både ryggskinnen og hjelmen igjen for dette var virkelig skummelt. Likevel kom jeg meg helskinnet til hotellet selv om denne tilstanden gjorde at 500 meter sjelden har føltes som en så uendelig lang distanse. I mitt stille sinn forbannet jeg både syklister, gågater og hotellets utilgjengelige plassering, men varmen får ta skylden for akkurat den biten.
Tilstede: Selvsagt var det et Triumph-team på plass.

Etter Nederland har det blitt videre nordover i Tyskland med byene Oldenburg og Flensburg som destinasjoner og i dag, onsdag, fikk jeg stroppet fast sykkelen på autofahrt-toget og tatt turen over dikene til øyen Sylt. Det ble tid til et svært kjølig kveldsbad i de høye bølgene før sulten hugget tak og jeg fikk servert krabbesuppe og fisketallerken med diverse stekt fisk. Og sjømat kan de her på Sylt med selveste Nordsjøen som mektig og dominerende nabo. Hvor ferden går videre er ennå ikke avgjort, men jeg regner med google kan hjelpe meg med valget. Og til de som nettopp er hjemkommet er det bare å si: "Vel blåst."
Thumbs up: Humøret på topp selv når det koker som verst.
Custom: Flere stilige Triumph-bygg på området under tribunen.
Godt arbeid: Tøff sykkel selv om faregevalg er følsomme greier.

Stilig: På el.mc-standen var det flere artige modeller.


Classic race på Circuit de Spa.





1 kommentar:

  1. Tusen takk for en flott tur og reiseskildring. Det blir mange høydepunkt som kommer frem i artikkelen. Herlig lesing. Godt å ha noe å se tilbake på når vinteren setter inn og vi trenger påfyll. :)

    SvarSlett