Program for englandsturen

FABRIKKBESØK: Torsdag morgen går bussen fra hotellet og ut til Hinckleyfabrikken.

Da har jeg fått bekreftelse fra London Motorcycle Museum om at vi kan få besøke dem fredag 12. desember. De holder normalt ikke åpent om fredager, men vi har ordnet det slik at de holder en spesiell omvisning for oss for kun 8 GBP per hode. 

CHRISTMAS-PARTY: Torsdag kveld blir det felles
transport ut til Jack Lilleys christmasparty.

Vi kommer ikke til å ta en bindende påmelding på dette, men det hadde vært kjekt om de som akter å være med gir en tilbakemelding snarest mulig. Det sier seg selv at vi må være noen stykker, jo flere jo bedre, for at vi skal gjennomføre dette. 

Museet er virkelig et flott skue, og et must for alle som interesserer seg for britisk motorsykkelhistorie generelt og Triumph spesielt. Grunnlegger og eier, 82-årige Bill Crosby, er selvsagt for lengst pensjonist. Men det er fortsatt han som ved hjelp av familie, venner og frivillige driver stedet. Da jeg traff ham hos Jack Lilley for to år siden var han i hvert fall svært oppegående.

Denne gangen har jeg vært i kontakt med hans sønn, William Crosby, og det var også han som viste oss rundt sist gang. Det er en særdeles kunnskapsrik ung mann, så det er bare å begynne å glede seg og henge seg på.

Fredag formiddag er det tid for besøk på London Motorcycle
Museum. (Fra V): William Crosby, Henning,
Martin og "Cappucino" Janet

Opprinnelig hadde vi tenkt å ha en fellesmiddag lørdag kveld, men siden det er noen som drar hjem allerede lørdag, så har vi flyttet middagen til fredag kveld. Angående middagen, så må vi ha en bindende påmelding, for det skal snart bestilles bord på en restaurant. Når vi skriver desember og i tillegg teller 21 personer, kan det være godt å ha litt tid på seg så ikke drøl for lenge. Det blir etnisk mat, sannsynligvis indisk. Vi har et par alternativer på listen, så dette kan bli veldig bra.

ACE CAFÉ: Etter museet blir det lunsj på Ace Café.
Her er det Tom som mener han har gjort et godt kjøp.

Da ser programmet slik ut: 

Om det er noen som fortsatt vil ha mc-relaterte aktiviteter også lørdagen, kan det kanskje være en idé å ta turen til “The Best Motorcycle Shop in London”. Ja det står faktisk det på skiltet til Motorcycles Unlimited. 

THE BEST MOTORCYCLE SHOP IN LONDON: Også denne
severdigheten befinner seg oppe i Greenford. Butikken til
innehaver Frank kan minne litt om et museum,
men her er altså syklene til salgs.

FYLT TIL TRENGSEL: Her er det ikke kvadratmeter
som gjelder, men heller kubikkmeter.

Det viser seg at mc-museet og mc-sjappen har mer til felles enn at de begge befinner seg i Greenford, bare 2,5 km fra hverandre. For det er med en litt høytidelig museumsfølelse du trer inn i butikken til Frank. Jeg ringte ham i midten av oktober i fjor og spurte om det var greit at jeg stakk innom for å kikke meg litt om og ta noen bilder. Ville nødig ta en bomtur fra sentralt i London og opp til Greenford i nordvest-London. Først dro han litt på det. Han hadde mye på seg for tiden og dessuten skulle han ut å reise senere på dagen, men OK, om jeg kom før kl. 11 var det greit. Jeg hev meg på første og beste tube, byttet bane underveis og langet ut det siste stykket fra stasjonen til butikken. Lett andpusten steg jeg inn, og der var det stille. Men for et syn som møtte meg. Her var det tjåka fullt med motorsykler og gamle mc-rarieteter av alle slag på både gulv, vegger og tak. Ja, kanskje med unntak av Frank sin egen sykkel, tror jeg knapt jeg så noe som helst som var nyere enn 30 – 40 år gammelt. Helt innerst i lokalet skimtet jeg Frank. Han hevet så vidt på blikket og sa jeg fikk klare meg selv for han hadde det mektig travelt. Og dermed forsvant han inn i indre gemakker. Helt greit det. Jeg fikk hengt av meg jakken og fant frem kameraet og snirklet meg mellom alle kostbarhetene. For en som er håpløst nostalgisk og svak for classic og old style samt gamle ting av ymse slag, var dette nesten som å sette en fot innenfor Perleporten. 

ANTIKVITET: Ikke godt å si hvilket merke eller årgang dette er.

Steike, hvor skulle en begynne? I hovedsak var det klassiske japanske sykler fra 1960 og -70 tallet, men også noen klassiske britiske sykler. De aller fleste så ut til å være i særdeles god stand, og noen så bortimot nye ut. Aldri har jeg vært innom en lignende mc-sjappe av dette kaliberet. Her skulle jeg altså få gå helt dønn aleine, myse og se, betrakte, fundere og berøre helt uforstyrret. Makaløst! Hvor lang tid jeg brukte der inne aner jeg ikke, men det var lenge. Det ble kikket oppå hyller, inni skap og overalt ellers hvor det til sammen nærmest fremsto som en burlesk samling av merkelige mc-saker & ting. 

MONOWHEEL: Ikke helt sikker på hvordan denne er
ment å fungere...

Omsider dukket Frank frem igjen. Kanskje undret han seg over at jeg fremdeles var der, men jeg fikk i hvert fall stilt ham et par spørsmål, rost ham for alt det magiske inventaret som butikken rommet, samt fortalt ham kort om Triumph i Vest. Jeg hadde knipset villig vekk med kameraet og nå spurte jeg om å få ta et bilde av ham. “Ikke tale om” kom det kontant. Han holdt en lav profil og ønsket ikke å få butikken sin eksponert og få all slags folk rekende, særlig ikke på nattestid. Jeg forstod jo den og lot det være. Men nå var Frank i ferd med å tø opp. Helt uoppfordret begynte han å fortelle litt om seg selv, og bilde kunne jeg ta om jeg lovet å ikke legge noe ut på youtube eller lignende. Jeg lovet dyrt og hellig at det knapt ville bli noe mer enn ett bilde og en 

GLIS: I slike lokaliteter kommer smilet av seg selv.

Facebook-kommentar. Ja, også muligens et blogginnlegg. Vel og merke i en NORSK blogg! Det hadde han tydeligvis ikke noe i mot og triumphivest.no  sitt visittkort kom kjapt opp på tavlen hans. Joda, han hadde solgt sykler til flere nordmenn han, og kunne videre fortelle at han debuterte på motorsykkel allerede før han var 10 år gammel. Siden hadde han vært hektet. Han kjente mange toppfolk innenfor racingmiljøet og hadde  selv kjørt drag-bike. Restaurering og customifisering hadde han også drevet med, men ikke nå lenger. Grunnen til at så mange av syklene var i en så fin stand forklarte han med at han hadde gode kontakter, god tilgang på sykler og kunne ta seg råd til å være kresen. Jeg dristet meg til å 

SKAPET MED DET RARE I: Enhver mekker med respekt for
seg selv burde ha et lignende "vintage"-skap i hulen sin.

spørre om han i en alder av 54 år av og til gikk litt lei av mc og angret på sitt valg av yrke? Han holdt blikket mitt og svarte så høytidelig: ”It’s my job, my hobby and my destiny”. Intet mindre altså, og jeg kan godt forstå ham.

Men nå var Frank blitt ordentlig varm i trøyen og kommet skikkelig i siget. Han reiste seg brått og med millimeterpresisjon begynte han å lirke frem en sykkel fra trengselen mens han samtidig fortalte at han dagen før hadde solgt en T-100 1971 modell. Nå var det imidlertid japanske klassikere, og da særlig tresylindrede fra sent -60 og tidlig -70 tall han ville vise meg. ”This is a beauty” og ”this one is very rare” lød det nå, og før jeg visste ordet av det hadde han dradd frem ikke mindre enn 

HISSIG: Mange hevder at Harley er heller dovne maskiner,
men Frank's Screamin' Eagle er vel av det mer
temperamentsfulle slaget.

9 sykler som han plasserte på fortauet. Selvsagt skulle han ikke ha hjelp hverken med å trille dem ut, eller å få dem på plass igjen, og fort gikk det også. Her var det bare å knipse i vei, prøvesitte og nyte synet av de elegante syklene der de stod og skinte i solen.

Skulle han ikke ut på reise og et fly han skulle nå? Joda, men dette går fint forsikret han.

Nesten litt brydd over alt styret jeg hadde forårsaket tok jeg farvel med et fast håndtrykk. Lett til sinns trasket jeg bortover gaten og i det jeg kikket meg over skulderen stod Frank fremdeles med armene i kors og betraktet de kjære syklene sine der de stod og skinte, som ikoner på Lit de parade.

KLASSISK BRITISK: En og annen brite
er det også blitt plass til.

Jeg hadde definitivt hatt en fin dag, men jammen tror jeg Frank hadde hatt en fin stund, han også.

Det kan altså være verdt å sjekke ut denne butikken om du har sansen for slikt. Men om du har tips om tilsvarende opplevelser i verdensmetropolen, så ikke nøl med å bringe dem videre. Bedre at vi får sjekket dem ut på forhånd enn at vi kommer på de gode idéene i etterkant.

VARM I TRØYEN: Frank er skikkelig i siget. Ikke mindre enn 

9 sykler dro han ut på gaten til ære for fotografen.

MIN UNGDOMS VÅTE DRØM: Honda hevdes å ha parkert samtlige
konkurrenter på de fleste områder da CB 750 ble lansert i 1969.
(Jada Magne, jeg vet du ikke er enig!)
Her var det to av denne ettertraktede klassikeren.