Modalen

Jeg skal ikke nekte for at å bruke sykkelen til jobb hver dag, ikke alltid gir like mye spennende mc kjøring. Til det er veien mellom Os og Bergen altfor trafikkert. Men, heldigvis, må man ikke alltid ta den korteste veien når man kjører sykkel. Jeg har lenge ønsket å kjøre hjem via Modalen og denne fredagen fikk jeg det endelig til.

Jeg satte kursen nordover mot Romarheimsdalen, men helt til jeg var godt over Norhordalands broen, var det kjedelig kø kjøring som gjaldt. På Hjelmås stod det skilt om Landhandel og jeg svingte av for å få en etterlengtet lunsj. Lunsjen på jobb hadde nemlig blitt salderingen i tidsbudsjettet som skulle til for å få til denne turen. Med avis og fersk mat helt nede på kaien ble dette helt perfekt.

Mett og god gikk turen videre innover til Romarheim hvor jeg tok av på rv. 569 mot Mo og Dale. Veiene til Romarheim er flotte og dersom en slipper å bli liggende bak en bil eller et vogntog, virkelig egnet for kos.

Rv 569 har ikke samme standarden. Her er det lange parti med noe dårlig asfalt og temmelig mange tunneler. Dekket i tunnelene er litt for dårlig til å få den helt gode følelsen. Men, naturen er flott og det går egentlig ikke så lang tid før jeg kan stoppe opp foran Coop'en i Mo. Her har de laget et fint gjestekai opplegg med en koselig restaurant på kaien. Denne har åpent til kl 1900 i uke dagene og til kl 2200 i helgene. Noe å tenke på dersom en skal på tur inn her.
Om jeg syntes veien fra Romarheim til Modalen var dårlig, fikk jeg nesten sjokk på fortsettelsen mot Dale. Her måtte jeg flere ganger stoppe for møtende biler fordi det ikke var i nærheten av plass til mc og bil. Tunnelene var ett kapittel for seg, sinnssykt smale og selvfølgelig uten lys. Jeg kom meg omsider trygt til Dale og heldigvis var ikke trafikken så ille så jeg fikk la Sprint'en male relativt uforstyrret utover langs fjorden og til Trengereid, over Gullbotn,via Rolvsvågen og hjem til Os. Her var det på tide å tanke opp etter det siste døgnets turer og 18 liter på 41 mil er jo slett ikke ille.

Modalen var et artig bekjentskap som frister å besøke igjen, selv om det definitivt ikke var favoritt veier for Sprint'en. 20 mils omveier hjem fra jobb frister også til gjentakelse. Nå kan jeg sette meg godt til rette på altanen og nyte at det endelig er fredag.