Holsnøy overbeviste nok en gang.

En fantastisk perle med stor kai og huset plassert diskret inn i terrenget

Når vi stikker nesen nordover er det stort sett Lindås og Radøy som blir satt som destinasjon for turen. Holsnøy derimot blir sjelden ofret en tanke til tross for at det er kilometervis med flotte mc-veier der.

Lenge har vi prøvd å få til et Triumph RUN ut for å besøke Martin på hytten på Holsnøy, men Martin er en opptatt mann og utstrakt reising til østen har gjort at det har vært vanskelig å få til. I Hennings femtiårslag på lørdag bestemte vi oss for å få det til i den kommende uken. Så sant Martin ikke måtte på jobb da. Mandagen kom og Martin hadde klarert at han hadde anledning, men så var det været da....

Martin Pedersen ledet an på sin selvimporterte Speed Triple Special

I følge både yr og storm skulle det bøtte ned på vår vanlige RUN-dag, torsdag. Onsdag derimot skulle det bli fint, i hvert fall i forhold til Juni 2017 standard. Spørsmålet var derfor om vi skulle bytte dag. Akkurat det å tilpasse oss værmeldingene har vi prøvd tidligere. Dessverre uten særlig hell. Men, i mangel av bedre beslutningsgrunnlag, valgte vi likevel å flytte RUN'et til onsdag denne gangen.

Trond Young sin flotte Tigeren var under en uke gammel. Dermed har hans Speed Twin fra 1954 fått selskap i garasjen.

Jeg skal innrømme at jeg lurte fælt på hva vi egentlig hadde bestemt da det ved lunsjtider pøste ned utenfor kontorvinduet. Men, meteorologene traff heldigvis godt denne gangen, så de klimatiske forholdene ble veldig bra. Det gjorde også oppmøtet, der ti sykler var med på turen.

Tor Husebø var superfornøyd med sin flotte T120

Fra Haukås gikk turen nordover mot Flatøy der vi møtte Tor Husebø med sin årsnye Bonneville T120. Han bor i området og er lommekjent og tok raskt kontakt med Martin, som var hærfører for å sjekke om han hadde en bra rute. Det hadde han tydeligvis. Vi startet å kjøre mot Litle Bergen og etter det vet jeg ikke helt.

Dag og Trond står å beundrer Tor's nye Bonneville

Det gikk på kryss og tvers rundt om i landskapet. Solskinnet kom både bakfra og forfra og det var bare å henge på. Ble du litt for opptatt med å nyte kulturlandskapet, var det fort gjort å bli hengende etter og da var det lett å miste sykkelen foran utav synet når man kom til et nytt veikryss. Noe vi faktisk gjorde veldig ofte. Det virker som det er et mylder av veier her ute på øyen. Smale og svingete snor de seg over små fjell og inn i lune daler hvor gårdsbrukene ligger velstelt og fine. Holsnøy er en frodig øy og forbausende kupert. Når jeg var å kjørte borte i Finnskogen for en drøy uke siden var det også kupert, men bare små bakketopper. Her derimot er det flere partier der man må gjennom flere hårnåler for å komme over. De mest kjente er nok Dale-svingene eller mini Stelvio som vi kalte dem sist vi besøkte øyen.

Liten pause på kaien på Skjelanger

Etter å ha snurret rundt i en liten time passerer vi Sjøslaget Pub og Selskapslokale. Plassert her mitt ute i skogen legger de fleste merke til denne plassen. Både pga navnet og ikke minst plasseringen. Martin kunne fortelle at dette var ett oppegående sted med livets rett. Forstod vi det rett var det eid av lokalbefolkningen, som også var flinke til å støtte opp om sin lokale pub. Nesten som i England med andre ord.

Bjørn i samtale med to Ducati gutter på Skjelanger

Etter en liten pit-stopp på kaien på Skjelanger, ett nydelig sted helt ute i fjordkanten, setter vi kursen sør (?) over mot Frekhaug og hytten som er dagens mål. Veien ned til hytten er som en normal hyttevei, men når vi kommer innenfor porten aner vi at det ikke er en helt ordinær hytte vi har kommet til . Her er det hellelagte veier, plasser, flotte murer og ikke minst et meget spesielt hus.

Her blir vi tatt i mot av foreldrene til Martin som har styrt og stelt for oss. Adskillig tid har nok gått med ved vaffeljernet, for lignende vaffelhaug er det lenge siden vi har sett. Det er rigget til for oss nede på kaien, der vi fra en diger dypvannskai kan nyte utsikten over Byfjorden like inntil Nordnespynten. Med rikelig med kaffe, te, sjokolade og velsmakende vafler blir det en trivelig stund nede på kaien. Tiden flyr som kjent fort i godt lag og timene går fort.

Sammen med kokken rundt kaffebordet

Til slutt må vi ta med noen ord om hytten. Selv uten TV, må nok denne hytten karakteriseres  som en av dem man omtaler i anførselstegn. "Hytten" er bygget i starten av 1990-tallet av daværende Mjellem & Karlsen eier, Helge Stokke, og plassert ekstremt diskret inn i terrenget. Med sitt torvtak og sine nøytrale farger viser den knapt fra sjøen. Ikke ser det stor ut heller. Men, skinnet bedrar.

Interiøret i huset på kaien var
holdt i en maritim stil

Innvendig er det som å komme minst hundre år tilbake i tid. Synlige og kraftige tredragere, etter sigende fra et skipsverft, dominerer takkonstruksjonen. Listverket likeså. Plukket rett fra naturen med all sin historie og unikhet skaper det et helt spesielt inntrykk. Vi kunne fortsatt i det uendelige med å beskrive denne spesielle "hytten", men siden dette er en blogg om motorsykler avslutter vi med å innrømme at haken gled lengre og lengre ned etterhvert som vi beveget oss innover og oppover i bygningen.

Bjørn og Roald i samtale med far til Martin

Helt til slutt vil vi takke Maritn og foreldrene hans for å ha tatt i mot oss på dette fantastiske stedet. En stor takk også til alle som kom og var med å gjøre dette til nok et flott Triumph RUN. Vi håper det ikke blir så altfor lenge til værgudene lar oss sette oss på salen igjen.

Klar til avgang