Strålende Long RUN helg

Alle nådde fergen på Halhjem klokken 1700 fredag ettermiddag, selv om noen hadde knappere margin enn andre. Med alle på plass, 22 graders varme og lett overskyet kan man si at man begynte på topp og så ble man der likegodt hele helgen.

Fredagsettermiddag på E39 er normalt kø og atter kø. Vi valgte derfor å kjøre via Fitjar, som har noen supre mc veier og som ikke er så trafikkerte heller. Dermed kunne vi unne oss litt ekte MC glede allerede i starten av turen. Vi kom jo tidsnok inn på E39 igjen og selv om køen gikk i rimelig grei fart, blir det litt monotont og kjedelig i lengden. 

Hennig i fint driv

Det gikk heldigvis ikke så lang tid før vi kom til Vats og kunne svinge av mot Sandeid og dermed innpå det som må karakteriseres som skikkelige MC veier igjen. Etterhvert som dansen tiltok forsvant også fredags trettheten og vi kunne bare nyte denne herlige kvelden. 

Vi kom til fergekaien i god tid fergen skulle gå og måtte vente litt, uten at det spilte særlig stor rolle. Etter den ti minutter lange fergeturen var det bare tre fire minutters kjøring til bestemmelsestedet, Mo Laksegard i Sand.

Her var vi blitt lovet både micro bryggeri og bar, så det var ikke rart vi gledet oss. Da vi kom frem så det ut som om det var lovet mer enn en hadde tanke for å holde. Noe åpen bar var det ikke snakk om og microbrygget øl så det også ut som vi måtte se langt etter. Men, som kjent er det mange med godt ordforråd og gode tale evner i gjengen og tilslutt endte vi opp i en av hyttene med ett fat med hjemmelaget øl. Når så Ole og Tom tar seg av kokkerringen, er det ikke uventet at stemningen er høy til langt ut i de små timer. 

Lørdagen kom med strålende sol og morgenbad for de spreke før vi salet opp og kjørte ned til Sand sentrum og inntok en hyggelig frokost på en utekafe. Dagens RUN var av det storslåtte slaget, med til tider enorme naturinntrykk. 

Ute frokost i Sand sentrum

Vi kjørte nordover på Rv13 og tok så av mot Gullingen, noe som gav oss ett flott parti med herlige hårnålskurver som ble satt stor pris på av mange av deltakerne. Da vi kom opp til Movatnet og Gullingen turistsenter var det litt diskusjon om vi skulle fortsette oppover på fjellet og til Blåsjø, som er Norges største vannreservoar. Vi var litt usikker på om hvilke veistander vi kunne forvente. Ryktene gikk om at deler av veien hadde grusdekke.

Vi nåtte være obs på noen sår i asfalten, men med den utsikten var det absolutt verdt turen

Vi bestemte oss for å prøve, heldigvis. For veien var, på tross av litt humper, helt ok den. Vi kjører innover fjellet og raskt konstatere at vi ikke er alene. Over alt står det biler parkert, så dette er tydeligvis ett viktig rekreasjonsområdet for folk. Veien er også anbefalt som en fin sykkeltur. Terrenget er nakent og veien snor seg frem mellom steinknauser, fjellnabber og en mengde mindre og større vann. Når alt dette ligger og bader i solskinn, blir det en flott og sterk opplevelse.

Jan var med oss for første gang og imponerte med både håndtering og tilbakelagte km på den to mnd gamle Explorer'en

Vi bare fortsetter innover og videre oppover fjellet. Hver gang man tror man er fremme, dukker det opp en ny stripe vei. Vi begynner å komme høyt opp nå og temperaturen synker nedover mot 15 grader. Plutselig har første mann stoppet foran ett svart hull i fjellet. Nå har vi to alternativ, enten ned en bratt pakke med masse grov og løs grus eller så inn i det svarte hullet. De velger det siste og jeg svelger tungt og tenker med skrekk på tunnelen opp til Kjeåsen i Eidfjord. Samme drittet sikkert, men jeg følger etter. Det er umulig å se hvilket underlag jeg kjører på og bredden på veien er heller ikke lett å være helt sikker på. Jeg stirrer intens på baklykten foran meg og følger etter. Mitt inne i fjellet står det et kjent gul/svart skilt og varsler om skarp sving. Det er en 90 graders, men nå er det faktisk tørt føre og jeg kan se den lyse asfalten under hjulene og livet er plutselig blitt mye lettere.

Her er vi oppe ved hoveddemningen til Blåsjø

Vel ute av tunnelen fortsetter veien videre oppover fjellet og først når vi har kjørt tre mil er vi fremme ved den store demningen på ca 1000 moh som er vendepunktet. En spektakulær tur blir belønnet med nydelig utsikt over Blåsjø, Norges niende største innsjø. Menneskeskapt ved å demme opp 11 mindre vann i området.

Vel nede ved Gullingen er det samling og pause i igjen før vi fortsetter turen videre over fjellet og ned til Josenfjorden og deretter ut på Rv13 og til Erfjord. Bortsett fra den siste biten mot Erfjord, som er rustet opp som den skulle vært infartsæren til en større by, er veiene er av den gamle typen, smale og svingete. Akkurat som vi ønsker det altså. I Erfjord blir det tid for bensin og en is for dem som ønsker det. Her treffer vi også på ett bryllups følge og jeg får med engang sympati for alle menn i svarte dresser. Det må være varmt på en så fin dag, tenker jeg, før jeg plutselig kommer på at jeg selv har på meg svart skinndress uten å lide noe nød.

Erfjord

Fra Erfjord kunne vi tatt strake veien tilbake til Sand, men denne gjengen vil kjøre mer, så vi legger turen om Jelsa. Det gir oss en nydelig utsikt utover Nedstrandfjorden før vi svinger innom den lokale Rimi butikken for å handle nødvendig mat og drikke til lørdagskvelden.

Herlig tid ved bassenget

Vel tilbake til Laksegården er det bassengtid og det er utrolig hvor godt det smaker med en dukkert og en kald en etter nærmere fem timer med motorsykkeltur. Humøret er på topp da vi flere timer senere samler oss rundt grillen for en sen middag. Maten smaker selvfølgelig perfekt og hele kvelden løper som en vind og før vi vet ordet av det er på tide å runde av. I hvert fall for de som vet at det kommer en dag i morgen også...

Svinger og atter svinger. Vi digger det :-)

Søndagens planlagte avgang klokken elleve blir til klokken ett uten at noen ser ut til å bry seg nevne verdig om det. Været er fortsatt perfekt og vi bestemmer oss for å kjøre via Sauda og Saudafjellet på vår vei hjem. Som vanlig slår det en hvor vakkert det er i Sauda når solen skinner fra klar himmel.

Wildcamp Røldal

Veien over Saudafjellet er smal og svingete, en av Einar sine favorittveier. Det er også han som tar føringen, mens de av oss som ønsker det henger på så godt vi kan. Vi tar en stopp ett stykke oppe på fjellet for å nyte utsikten og for å fortelle hverandre hvor fantastisk også denne delen av turen er. Altfor fint til å stoppe på en sjappe for å spise middag, slik som den opprinnelige planen var. Vi finner ut at med ørlite suppleringi Røldal har vi nok mat til å ta turen over Røldalstunnelene og ta en wild camp oppe på fjellet.

Scrambler neste?

Som kjent går tiden når en er i godt selskap og dette selskapet er intet unntak. Den planlagte turen over den nye Hardangerbroen blir derfor droppet til fordel for den mye raskere veien over Jondal. På fergen skilles våre veier for denne gang, da noen valger å kjøre over Kvamskogen, mens noen vil svinge enda litt til og legger turen via Mundheim, Tysse, Rolvsvågen og til Os.

No road, no worries

Tusen takk til alle som gjorde dette til en uforglemmelig helg. Til dere som hadde anledning til å være med, vurderte det og likevel lot det være. Det er som regel det man ikke har gjort, man angrer på.
Sees neste år!

Vakkert!

Utenfor hyttene

Magne og Einar

Hvorfor så betenkt, Martin?

Må mann, så må mann

Svenni og Bente kalr for hjemreise

Skal vi se, hvordan var det nå vi slo av bremselyset....

Liten stopp på Sauda fjellet

Enda en Explorer i sitt rette element.

Hvor kommer alt vannet fra, en varm Sprint må sjekkes.