Med sans for kurver

FØRSTE STOPP: Rasteplassen ved idylliske Vestrevatnet.

Nok en gang var det Bikerstreet i Åsane som var valgt til oppmøteplass for et Run. Magne hadde allerede for flere uker siden gitt beskjed om at han denne gangen kom til å prioritere bluesfestival på Notodden fremfor triumphrun. Når så flere av de øvrige gjengangerne var bortreist, var det med en viss spenning jeg møtte frem til Run denne torsdagen med oppdrag som turleder. Men det skulle vise seg at det var liten grunn til bekymring.

Flere kjente sykler, og noen ukjente, stod allerede oppstilt på parkeringsplassen da jeg ankom litt før klokken seks. Det ble tid til å hilse på folk, en kaffe og en liten runde i butikken før Geir kom ut og slo av en prat. Fornøyd kunne han fortelle at han tidligere samme dag hadde solgt sin Triumph nummer ni siden oppstarten i mai. Det var den stilige Bonneville SE med rød ramme og matt sort lakk som forsvant fra butikken denne dagen. Med et hjerte som banker litt ekstra for de klassiske syklene, kan jeg jo ikke annet enn å gratulere den heldige fyren, og ønske ham velkommen med på Run.

TRIVELIG: Ingen tvil om at folket koser seg når praten er
godt i gang før sistemann har rukket å parkere!

Med rundt tyve grader og bare noen ganske få, spredte regndråper var det etter hvert på tide å komme seg av sted. En kjapp oppsummering viste at vi var ni personer fordelt på åtte sykler, hvorav syv av dem var av hinckleyfabrikat og én av dem med asiatisk opprinnelse. Eller for å våre mer konsis, en Suzuki. Nå er det ikke ofte det kjører sykler av nevnte merke med oss på Run, men historien var følgende: Glesværingen som kjørte denne, sikkert helt greie sykkelen, har nylig kjøpt seg noe enda greiere. Nemlig en Triumph Tiger 800. Og for å toppe det hele hadde han også bestilt midtstøtte, komplett veskesett og nytt eksosanlegg (?) til den allerede raffe doningen. Ekstrautstyret var imidlertid ikke ferdig montert, så han hadde i mellomtiden fått tilbudt en lånesykkel. Han hadde med seg sin tolvårige datter på sykkelen, og spurte høflig om det var greit at de ble med oss et stykke? Selvsagt måtte vi etterkomme anmodningen på et så solid grunnlag, så de bestemte seg for å slå følge til Osterøybroen.
Vi fikk fyr i maskinene og rullet av gårde med avstikker fra Arnaveien via Blindheimsveien, Gaupås, Rødland og videre over Kvamsdalen ned til Indre Arna og deretter rundt Garnes mot Osterøy. Egentlig et ganske artig stykke vei, som jeg er rimelig sikker på at ikke alle i følget hadde kjørt før. Og det er bare å bekjenne: Når du omsider er dradd i vei på mc-tur, temperaturen er fin og veiene er tørre og du er omgitt av buldrende mc-lyd. Da senker du skuldrene, skjerper sansene, kjenner en boblende glede og en intens følelse av velvære!

MED SANS FOR KURVER: De finnes i
mange varianter. Også på Osterøy.

I det vi var kommet over til Osterøy konstaterte jeg at vi fortsatt var åtte sykler i følget. Vi freste gjennom tunnelen og like før vi skulle begynne på den lange, rette strekningen mot Haugo, tok vi av til høyre mot Gjerstad og Hatland. Om du har sans for fine kurver og krappe hårnålsvinger bør du absolutt ta deg en tur til denne delen av den naturskjønne øyen. For her kan du virkelig få prøvd deg. Når det i tillegg foregår i vakre omgivelser og med svært liten trafikk, ja da kan man vel knapt ønske seg mer. Like før Lonevåg la vi kursen nord-øst, mot Fotlandsvåg, og når været er fint slik det var denne kvelden, da er det helt naturlig med et stopp ved den innbydende rasteplassen langs Vestrevatnet. Her er det en grom oppstillingsplass som skapt for mc’er på tur, flott utsikt utover vannet, koselige naust og i tillegg benker og bord. Ikke det at vi brukte hverken benker eller bord. Nei, før sistemann hadde fått parkert sykkelen var praten allerede godt i gang. Og om du én og annen gang tar deg i å betrakte folk rundt deg, så har du sett dette før. Det kan like gjerne være på en kai på Sotra eller hvilken som helst plass ellers. En liten klynge, gjerne godt voksne gubber, står samlet med nevene dypt plantet i bukselommene. Slepper magen frem, sparker litt småstein og vipper gjerne på hælene mens det prates om løst og fast, gamle skrøner og et verdensproblem eller to blir løst. Slik var det også her. Vi stod der og pratet. Noen av oss kjente fra før, noen ukjente. Men alle med en god tone og smilet på lur, samlet rundt en felles interesse. Og det er nettopp dette herlige uprentensiøse fellesskapet som for mange av oss oppleves så befriende. Her er det ikke politisk ståsted, samfunnsposisjon eller andre målebarometre som gjelder. Her er det lov å være politisk ukorrekt nettopp fordi det er lidenskapen for motorsykler og kjøring som er den altomfattende fellesnevneren. Men før jeg havner totalt utpå viddene må jeg bare nevne at de to glesværingene på Suzukien fortsatt var med da vi stoppet ved Vestrevatnet.  «Jo, altså, vi skulle bare være med til broen, men så var det så artig at vi bare ble med videre… Eh, forresten, er det langt igjen til neste bensinstasjon?»

PÅFYLL: Noen var glade for at det finnes
 bensinstasjon i Fotlandsvåg.

Nei, vi kunne berolige med at det ikke var lange biten til Fotlandsvåg, og stort sett bare nedoverbakke!
Etter noen spektakulære hårnålsvinger med ikke alt for godt veidekke, var det tid for tankpåfyll på den enslige bensinpumpen i Fotlandsvåg, men noen var uansett glad for at den overhodet var der. Deretter bar det strake veien til Lonevåg, og hele denne strekningen kan anbefales på det sterkeste. Blant annet passerer man Hosanger, som med sin lune bukt og koselige bebyggelse vanskelig kan beskrives som annet enn en perle.
Vi ankom Osterøykroa, som Magne tidligere har omtalt som litt utenom det vanlige. Og det har han vel egentlig rett i. Stedet er ganske så rommelig og kan by på både soft-is og vafler samt enkelte varmretter. I tillegg er det en avskjermet hage hvor det er bra med sitteplasser. Tidligere på ettermiddagen hadde jeg gitt Jon beskjed om at jeg var fullt klar over at hans dager som en mann i førtiårene var talte. Og at det bare var snakk om få timer før han rundet et halvt århundre og inntreden i den mørkeste middelalder. Men ikke uventet tok Jon det uunngåelige med knusende ro, og insisterte på å spandere kaffe og is til alle som ville ha.

FAR OG DATTER: Det kan smake med kaffe og soft-is når man
har kjørt Glesvær–Fotlandsvåg. Må vel ha blitt rundt 24 mil
for dem, tur–retur. Ikke dårlig i løpet av en kveldsstund.

To lokale bikere ville også ha oss til å ta rasten ute i hagen, og ikke lenge etterpå ble vi invitert til Osterøytreffet 9. – 11. august. Treffet er for folk med alle typer sykler, og finner sted på Valestrandsfossen. Ifølge den mest taletrengte av dem er dette et av vestlandets beste treff og han forsikret også om at treffet har den garantert beste frokosten i hele landsdelen. Vel, jeg skal ikke trekke hans ord i tvil, men for noen av oss kolliderer det altså med Lucas-rally på Evje, men for andre som har tid og anledning er det bare å ta turen. Om ikke annet, så i hvert fall å teste ut frokosten og gjerne skrive om det her på bloggen.
I det vi var i ferd med å fortære den etterlengtede kaffen og isen, hørte vi plutselig en motorlyd som fikk oss til å spisse ører. Var det ikke….? Joda, en strøken Triumph Speed Triple freste forbi i følge med en sprek KTM. De gjorde en runde og kom så tilbake til kroen og slo av en prat.  Vi var blitt observert i det vi kjørte utover mot Fotlandsvåg. Syv triumph’er i følge er ikke hverdagskost ute på øyen, så de hev seg på syklene og satte etter. Hyggelig det. Er jo alltid trivelig å snakke med andre mc-folk, og særlig når de kjører britisk!

SAMLING I HAGEN: Noen av dem som
var med denne fine kvelden.

Da vi skulle sette oss på syklene igjen, rakk jeg bare å observere en triumphlogo på en tank som jeg mener var burgunderrød, og en fyr som hilste i det han for forbi. En Trophy? Ikke sikker, men nå var vi i alle fall klar til å dra av gårde igjen. Noen trodde nok at vi skulle sette kursen direkte hjemover mot broen, men jeg hadde flere ess i ermet, eller flere rosiner i pølsen om du vil. Sommeren i fjor, på en tur ut til en kamerat som nylig har gjort ostring av seg, klarte jeg nemlig å kjøre meg litt bort, og fant dermed uforvarende en herlig mc-vei. Denne var bare for fin til ikke å dele med de andre i følget. Rett etter den forseggjorte tunnelen fra Lonevåg, i retning Bergen, brøt vi derfor skarpt av mot venstre og kjørte mot øvre Raknes og Hjellviki. Deretter nesten en tverrvending i krysset ved Horsås og kurs mot Hamre og videre til Valestrandsfossen.

SPEED TRIPLE: Føreren av denne sprekingen
stoppet og slo av en prat.

Dette er veier som burde falle i smak hos alle kurve-entusiaster og ikke minst for dem med sans for det vestlandske kulturlandskap. Tror det var flere enn meg som satt med et stort glis rundt kjeften i det vi vekselvis putret og freste av gårde gjennom eldgamle tre-alléer og langs mosegrodde steingarder. Med et flir sa Jon det ganske treffende da vi tok kveldens siste stopp, på Valestrandsfossen: «De siste milene va’ eg så desorientert at det like godt kunne vært Geilo som lå rundt neste sving.» Det tok jeg som en fjær i hatten, særlig når det kom fra en mann som i årevis har fartet land og strand rundt, og med flere mil på sadelen enn de fleste.

SALER OPP: Gjengen gjør seg klar for siste etappe av turen.

Vi gjorde oppbrudd der, ved kaféen på Valestrandsfossen, så kunne folk ta seg hjem de siste milene i eget tempo. Både de som syntes det gjerne gikk litt tregt, og de som syntes tempoet var akkurat passe.
Takk til alle som stilte til tur, og velkommen på ordinært Run igjen torsdag 15. august. Og ikke minst, om du har tenkt å få med deg Long Run
23. – 25. august: MELD DEG PÅ SNAREST! Det begynner å haste.

METT & GO: Særlig den påtroppende halvthundreåringen
i midten ser jo både Go & fornøyd ut.