Noen dager er bedre enn andre.

Det er en kjensgjerning at noen dager er bedre enn andre, slik er det med også med motorsykkelturer. Mens vi venter på at våren skal komme å lukke opp døren for årets sesong vil jeg dele et lite utdrag fra en tur jeg gjorde en gang på slutten av 80-tallet og som for meg fortonet seg som temmelig nær det  perfekte. 



Det er dagen før St.Hans og jeg er på vei nordover i Sogn og Fjordane. Akkurat nå er jeg på vei mot Jølster og den ubeskrivelige deilige følelsen av å være fri er ferd med å bre seg inn i kroppen min. Foran meg venter to kjappe svinger og jeg kryper ned bak styret og gir gass. Responsen er umiddelbar og jeg kjenner hvordan sykkelen akselerer inn mot svingen, samtidig som lyden fra de to Hyde pottene øker kraftig og bryter stillheten i området. I det jeg begynner å legge sykkelen ned, tar jeg ut det høyre kneet samtidig som lener meg mot samme side for å stabilisere, kjenner at sykkelen har et sikkert grep, som om den går på skinner. I den påfølgende venstre svingen er det bare å flytte tyngden over på motsatt side og gjenta prosedyren. Det er sånn jeg har sett at de store gutta kjører på bilder i MC-Nytt. Om det hjelper vet jeg ikke, men det føles sånn. Det føles som vi er en enhet, jeg og motorsykkelen min, i det vi suser av gårde på disse herlige veiene. Det går litt fort nå, men jeg bare måtte bare føle samspillet mellom meg, sykkelen og svingene en gang til. Du verden hvor deilig det er.

Til høyre for meg ligger Jølstravatnet, blankt som ett speil. Naturen benytter denne sjeldne anledning til å speile sin prakt og solen brer villig sine stråler over dette fantastiske bildet. Jeg roer ned igjen og glir videre i mer lovlydige hastigheter, mens jeg fortsetter å kose meg. Det er jo nettopp dette det hele dreier seg om,  den grunnleggende opplevelsen av å være underveis, der føreren, motorsykkelen og veien er de enkle elementene. Målet er som regel ikke bare å komme fram. Snarere tvert i mot, denne opplevelsen er målet i seg selv.

Jeg tar igjen en franskmann med campingvogn, den går ikke fort og i det jeg kjører forbi ser jeg hvorfor. Her skal ikke et eneste inntrykk mistes og begrepet «se langt frem» er endret til «se aldri rett frem». Hodet på føreren snur og vrir seg i alle retninger og man for øyeblikkelig assosiasjoner til de gamle sprellemennene vi lagde i papir rundt juletider når man var liten. Bare at here er det hode som spreller og ikke bena og armene. Jammen godt at det er lite trafikk i dag tenker jeg i mitt stille sinn.

Under meg maler motoren som en fornøyd katt og jeg bare nyter øyeblikket. Når jeg kjører slik time etter time er det lett å la tankene fly, uten mål og mening. Inntrykk som taes inn underveis setter i gang de utroligste tanker. Franskmannen som jeg nettopp passerte for eksempel, får meg til å tenke litt på hvilke inntrykk han vil formidle til sine venner når han kommer hjem, etter å ha opplevd en slik dag som dette. Tenk om dette var normalt vær for denne delen av landet, det ville vel flommet over av turister her da ? Øyeblikk som dette, der stillheten og roen føles total ville vært enda vanskeligere å finne. Kanskje det ikke er så verst med litt fuktig klima likevel ?

Jeg fortsetter nordover langs Jølstravatnet og glemmer fort franskmannen og begynner å tenke på hvordan det var å bo her for 100 årstiden. Visste folk å sette pris på naturen, slik vi tror at vi gjør det nå? Nicolai Astrup’s bilder skildret ofte naturen i dette området og i dag regnes han for en av de største kunstnerne fra tidlig 1900-tallet. I dag er flere av bildene hans solgt på auksjon for rundt 4 millioner kroner, mens han i sin tid måtte gi bort bilder i bytte mot mat på butikken. Hva kan det komme av tro? Er det slik at det er først i disse dager vi har oppdaget verdien av naturen? Eller kanskje tvert om? På Astrups tid var man avhengig av naturen for å kunne overleve og for å gjøre det måtte man spille på lag. Høste og så, i motsatt rekkefølge naturligvis. At Astrup og andre kunstnere allerede den gangen kunne se verdien av det visuelle i naturen. Male det og på den måten ta vare på øyeblikket, lenge før resten av befolkningen så poenget, kan kanskje gi oss som i dag har problemer med å forstå dagens kunstnere ett håp om at en gang i fremtiden vil vi også se poengene deres.


I det jeg nærmer meg Byrkjelo fylles nesen med lukten av nyslått gress. Ute på bakkene er folk i ferd med å få gresset opp i haser for at det skal tørke. Ett slitsomt men nødvendig arbeid. Ut på et vann ligger en ensom robåt av den gamle typen med en fiskestang stikkende ut på hver side. Det råder fred i området.

Rundt en sving må jeg plutselig stoppe helt opp fordi en bonde holder på å føre en flokk kyr ett lite stykke på europaveien for å få dem til ett nytt beite. Det kommer litt brått på meg og jeg rekker ikke å få satt sykkelen i fri. Jeg står derfor der med clutchen inne og første gir da flokken kommer tuslende mot meg. Da jeg er omringet av kyr på alle kanter begynner det som jeg frykter å skje. Clutchen begynner å slippe. Det er et problem jeg har slitt med en stund. Hvis jeg holder clutchen for lenge inne når sykkelen står i gir klarer ikke å clutchen å fri ut lenger og sykkelen begynner å gå fremover igjen. Noe dritt i lyskryss, men enda verre mitt inni i flokk med kyr. Jeg kniper enda hardere på frambremsen og håper det skal holde litt til. Kyrne er rolige og snuser bare forsiktig på meg når de slentrer forbi og lar seg heller ikke stresse av motorens rolige lyd på tomgang. Jeg puster lettet ut når jeg kan slippe bremsen og fortsette videre. Det er heldigvis lenge igjen til Ålesund…… J