Skulle plukka plommer i Hardanger...

Selv svanene har skjønt hvilken perle Strandvik er.

Ikke ofte vi leser om solo mc-turer her, selv om Bloggredaktøren ofte har etterlyst det. Sikker på at flere av leserne av bloggen har hatt noen fine turer denne sommeren, og kanskje tatt noen bilder underveis også. Så hvorfor ikke dele det med oss andre? 

Kanskje dette kunne vært på sin
 plass på veien til Strandvik.

Denne lørdagsettermiddagen fulgte jeg en plutselig innskytelse, sjekket fergeruten, og hev meg på sykkelen. Tolv minutter på fire ankom jeg Hatvik fergekai og rakk fergen akkurat før avgang. Helt fra Minde og til avkjøringen mot Rolvsvåg hadde jeg følge med to andre motorsyklister som tydeligvis også bare var ute på kosetur. Siden jeg ikke fikk med meg den andre Strandvikturen tidligere i sommer, var det bare naturlig at jeg først la kursen dit. Tidligere hadde jeg sett på Google Earth at veien går fem kilometer videre forbi denne idylliske bygden, og bildene fra Google gjorde meg nysgjerrig.  I det jeg passerte Handelslaget, hilste jeg på vår venn verten med hånden mot hjelmen med stilig, militær schwung. Han gjengjeldte ikke min hilsen, og jeg tok ikke sjansen på å stoppe ettersom han sist gang truet med å klippe av meg «kottisene». Dessuten var det en i husstanden hans som drev med katte-kasting, og jeg er jo glad i katter… (se årets første Strandviktur). Veien endte inne ved noen gårdsbruk, og besynderlig nok har mesteparten av denne strekningen faktisk 80-grense. Så smal som denne veien er, bør farten være langt under 80 om du skulle møte en bil her. På turen innover passerte jeg et flatt ekorn i veibanen, og bare noen titalls meter videre holdt det jammen på å bli ett til. Den kvikke, lille krabaten ombestemte seg akkurat i tide og jumpet tilbake til grøften den kom fra.
Ved veis ende, i Håvik, snudde jeg og fortsatte samme vei tilbake og videre mot Eikelandsosen. Bra veidekke, tørt føre og fin temperatur gjorde dette til ren kjøreglede. Rette strekninger, svinger i alle varianter og minimal trafikk gjorde at jeg vekselvis kunne gi på, legge meg godt i svingene eller bare cruise avgårde. Eneste skår i gleden var at strekingen til krysset ved Eikelandsosen bare var så alt for kjapt unnagjort, så etter bare noen hundrede meter mot Tysse stoppet jeg og tenkte meg om: Pokker, dette var bare så gøy! God tid, tørre veier og ennå timer til mørkets frembrudd. Hvorfor ikke ta veien langs Hardangerfjorden? Tanke ble til handling, og jeg la kursen mot Mundheimsdalen og Strandebarm.

Ganske snart hadde jeg en annen mc i speilet. Han gjorde ikke mine til å dra forbi, men holdt jevn avstand. Slik fortsatte vi med vekselvis speedin’ & cruisin’, helt til han svingte av etter et par mil. Nå var jeg nede ved vakre Hardangerfjorden og her ligger mektige synsinntrykk i kø. Er du av den litt nasjonalromantiske sorten, er det nesten så du får klump i halsen.

Her kan du rett og slett ikke rase forbi, og ett er sikkert: Det er høst og frukten er moden! Det ene fristende fruktutsalget avløser det andre, og jeg kunne ikke unngå å tenke på Vestlandsfandens store hit: «Me skulle plukka plommer i Hardanger.» Riktignok var det epler som var mest fremtredende, men likevel. Et øyeblikk ergret jeg meg over ikke å ha tatt med kamera, men skitt, mobilkameraet fikk gjøre nytten og hvorfor ergre seg under slike forhold? Mitt tips er: Om du vil ha en fin opplevelse, bør du allerede neste godværsdag legge andre gjøremål til side og få med deg strekningen fra Mundheim til Norheimsund. For før du vet ordet av det er anledningen forbi og høsten setter inn for alvor. Om du bare slepper stressede bilister til eller fra Gjermundshavn forbi, har du snart veiene nesten for deg selv.



Lurer på om fargeblanderne på Hinckleyfabrikken hadde epler i
tankene da de gikk i gang med Legend-modellen.



På turen innover langs fjorden måtte jeg ha et par stopp. Både for å la inntrykkene sige inn, og for å knipse noen bilder.

Vel fremme i Norheimsund var det bare å rulle ned på det sjarmerende kaiområdet like ved ærverdige Sandven hotell. På denne bygdens sentrumsplass er det merkelig stille en lørdagsettermiddag først i september. Bare tidvis flerres stillheten av rasende brøl fra doningen til en lokal råner. Ikke noe å svare på med en lydmessig ganske unnselig  Legend. Hadde jeg ankommet på en Rocket III derimot…

Både frukten og tiden er moden for et besøk i Hardanger.

Akkurat som vi opplevde på kaien i Lavik på årets Long-Run, så var det også her satt opp en teltbod hvor en asiatisk dame solgte grillspyd, vår-ruller med tilbehør og annet snadder. Ikke akkurat helsekost alt sammen, men du verden som det smakte for en sulten motorsyklist. Og et kjærkomment alternativ til  gatekjøkkenmaten som selges et par skritt unna.  Om turen videre er det ikke mye å berette. Bortsett fra at det, selvfølgelig, høljregnet over Kvamskogen. Unnet meg et stopp og en kaffe på Bjørkheim, og turen derfra og hjem gikk unna. Kjapt!

Idylliske steder er det mange av langs Hardangerfjorden.

Privatprodusert Thaimat tar opp konkurransen mot gatekjøkken.

Ikke akkurat folksomt på sentrumsplassen i Norheimsund
en lørdagsettermiddag først i september.