Weekend in Hell

Vi nærmer oss slutten av august og fortsatt sitter kjøresuget godt i kroppen. Her er det kun en ting som hjelper - kjøre mer. Men så var det med fint kjøre vær da..... Men, så, like før månedskiftet august/september begynner både storm og yr å bli enige om at det kan bli bra vær til kommende helg. Sånn som været ser ut til å bli kan det passe godt med en tur til Hell....

Torsdag etter jobb er vi klar, undertegnede og Einar, for en 150 mils tur til festivalen Blues in Hell. I strålende sol kjører vi over Vikafjellet for å ta fergen fra Vangsnes til Hella. Fergavgangene fra Vangsnes har ikke verdens største hyppighet, men siden vi ankommer kaien samtidig med fergen spiller det liten rolle for oss.

Sammen med en annen motorsyklist kommer vi oss først av fergen og kan riktig kose oss innover mot Sogndal. Siden vi er på tampen av sesongen regnet vi med at det skal være enkelt å skaffe seg rom for natten. Kapasitet finnes det masse av regner vi med. Det vi ikke har tenkt på er at svært mange kun har åpnet ut august og i dag er det 1. september. Heldigvis fant vi ut dette etter en ringerunde tidligere på dagen slik at vi slipper å måtte lete etter et sted å sove. Likevel er det med en viss vemodighet vi svinger av i Gaupne for å sove over i en campinghytten der. Turen så langt har vært så herlig. Vi er helt alene på deilige svingete, tørre vestlandsveier.  Kan det bli bedre?

Sandvik camping i Gaupne

Neste dag byr på det samme fine vært og vi fortsetter ferden mot Sognefjellet. Lite trafikk gjør at det går fort og effektivt og selv med ett stopp oppe på Norges tak, tar det ikke så veldig lang tid før vi kan stoppe i Lom for å fylle bensin. Det hadde faktisk ikke vært noe problem å kjøre til Lom allerede kvelden i forveien, men det kunne jo ikke vi vite. Videre går ferden i retning Otta. Planen er å ta en snarvei til E6 ved å svinge av på Fv438, men ingen av oss har fått med oss hvor vi skal svinge så vi ender opp med å kjøre via Otta likevel.

På Norges tak

E6 er kjedelig, masse trafikk, 60 soner og altfor fin vei til å kjøre motorsykkel i kø på også. Opp til Dovre fjell er det noen snille og forståelsefulle bilister som blinker kraftig med lysene til oss. Vi tar heldigvis tegningen og glir rolig forbi politiets laser kontroll noen minutter senere. Veien over Dovre fjell er artig, men det skal inrømmes at laseren kort tid tilbake la en liten demper på gleden.

Litt mat og drikke må til

Turen videre nordover mot Stjørdal og Hell går greit, men det hadde ikke gjort noe om vi hadde hatt tid til å finne en alternativ rute nordover. Kø gir ikke maksimal kjøreglede. Vel fremme parkerer vi rett foran Rica Hell, selve festivalhotellet. Innenfor er det masse bluesglade folk, både arrangører, artister og andre publikummere. Vi blir sugd rett inn i den gode Blues stemningen umiddelbart og det er ikke fristende å gå å legge seg etter noen forrykende konserter nede på Hell Stasjon.

Erfaring tilsier at det er svært slitsomt med 75 mil i salen etter 2 dager på festival og lørdags formiddag står vi derfor igjen utenfor hotellet i ført skinndress. Det får holde med en dag på festival denne gangen, vi er jo først og fremst på motorsykkeltur. Været er upåklagelig, minst 20 grader og sol. En av våre nye Bluesvenner får en telefon fra svigersønnen i Bergen like før vi skal dra, det bøtter det ned i Bergen. Godt det er lenge til vi er hjemme.

Trollstigen

Hjemover har vi bestemt oss for å kjøre litt lengre vest. Opprinnelig plan var å kjøre helt ut til Atlanterhavsveien. De siste værmeldingene er nok ikke like lovende som de var før helgen, så akkurat det dropper vi. Turen ut til Orkanger, på en aldeles nydelig E39 med glasserte og opplyste tunneler, har lært oss at E39 er for trafikkert etter vår smak. Vi legger derfor opp til en rute som tar oss gjennom Surnadal, Sunndalsøra  Åndalsnes og over Trollstigen. Små veier på kartet, men i terrenget rene åpenbaringen. Perfekt dekke og masse koselige svinger. Når dette kombineres med at antall biler på veien er tilnærmet null, blir det rett og slett perfekt for to, litt slitne festivalgjengere, på hver sin Triumph.

Trollstigen

Været gir oss noen små lette byger innimellom, ikke så mye på oss, men sånn at veiene er litt våte enkelte steder. Temperaturen er fin og vi koser oss. Når vi svinger av for å kjøre opp Trollstigen er det slutt på de breie gode veiene på denne turen. Velkommen tilbake til Vestlandet. Trollstigen er et fantastisk skue, også når det skyene henger litt nedover enkelte fjellsider. Når du ser på landskapet er det ufattelig å forstå hvilket pågangsmot man må ha hatt for å starte bygging av vei i dette juvet. Trollstigveien ble åpnet av Kong Håkon i 1936, etter en anleggsperiode på åtte år.

Etter vi har vært turister en stund går turen videre nedover mot Valldal og fergen som skal ta oss over  Storfjorden. Nok en gang treffer vi rett på og bruker minimalt tid på fergen. I Geiranger prøver vi å finne oss en campinghytte for natten, noe som viser seg å være litt vanskeligere enn vi hadde trodd. Her er det nemlig fullt og først på tredje forsøk lykkes vi med å få oss ett krypinn.

Tåkedotter over Geiranger

Vi våkner til regn og herfra og hjem er det våte veier. Heldigvis er det opplett store deler av turen. Veiene fra Geiranger er svært humpete og i tunnelene på Strynefjellet får vi virkelig kjenne på at vi er kommet på Vestlandet. Det er lys der inne, men det er så skittent at det komplett umulig å se veimerkingen eller skiltene i tunnelen. Kontrastene til de glasserte tunnelene rundt Orkanger kunne ikke ha vært større.

I Førde får vi en kraftig byge og vi frykter det verste for resten av turen. Heldigvis gir den seg etter noen minutter og vi kan puste ut. Med skikkelig pøs fra Førde og hjem hadde det nok blitt en lang tur. På Lavik klaffer det enda en gang med fergen. Rett nok står vi helt bak, men vi slapp i hvert fall å vente på kaien. Vi snakker om å stoppe på første bensinstasjon for å la køen få litt forsprang, men det kom jo aldri noen så vi ble liggende der å kjede oss. Neste gang venter vi på fergekaien. På Romarheim var tålmodigheten slutt og vi svingte inn mot Modalen og benyttet samtidig anledning til å få oss litt mat på restauranten der inne.

Geiranger søndags morgen

Mette og gode gikk turen fra Modalen og hjem som en lek. Trass i at været ikke var helt ideelt hele veien hjem hadde vi en nydelig tur som absolutt frister til gjentakelse. For om Hell liksom skal være det dårlige stedet å havne, må den andre siden være helt ubeskrivelig.

Takk for turen Einar.